fbpx

Musikkstreaming åpner for mange muligheter til å utforske ny musikk og nye artister, både gode og … mindre gode.

Jeg er glad i mange musikksjangre. Jeg hører kanskje mest på rock og metal, men også pop, klassisk, og blues. Til og med noe folkemusikk, jazz og elektronika kan funke for meg. Det er derimot én type musikk som får meg til å kortslutte. Det sier bare stopp. Fullstendig. Absolutt.

Jeg snakker om panfløyter.

Nå er jo smaken som baken, den er delt. Dessuten, panfløyter spilt av urbefolkningen i Andesfjellene kan kanskje funke. Panfløyter spilt av hvem som helst i ei gågate funker derimot ikke. Og panfløyter på plate er som regel helt forferdelig. Jeg snakker om et totalt kreativt kollaps som får hjernen min til å smelte og meg til å vri meg i jammer og tenners gnissel. Det er tross alt ikke uten grunn at dette instrumentet har fått navn etter en djevellignende figur fra gresk mytologi. Glem elektriske gitarer, hardingfele og trekkspill. Panfløyten være djevelens instrument.

Spotify er full av panfløytemusikk som jeg rett og slett ikke klarer å forstå at noen faktisk liker. For moro skyld (okay, det var egentlig ikke moro, men heller en lidelse) prøvde jeg å finne endel skrekkeksempler å presentere for dere. I tilfeldig rekkefølge, siden jeg rett og slett ikke orker å rangere dette rælet.

Never Mind The Pan Pipes: Indie Pan Pipe Hits

Er dette en spøk? Om ikke er det i beste fall til tider litt ufrivillig morsomt. Men bare bittelitt. I et forsøk på å høre endel av disse låtene finner jeg meg selv liggende i et hjørne av rommet i fosterstilling mens jeg suger på tærne mine. Hør på deres versjon av Seven Nation Army, så skjønner du hva jeg snakker om.

 

Pan Pipes: Close to You

Med et cover som lover heite timer i sengehalmen sammen med en überhunk/babe (alt etter hva som foretrekkes) legges lista høyt. Svært høyt. Men prøv å sette på for eksempel åpningslåta Drive i det du strør roseblader på senga, og jeg kan love at sneglen kryper inn i sneglehuset og blitt der for godt resten kvelden.

 

Pan Pipe Players: Pan Pipe Dreams

Zzzznork…. Vel, denne plata lover på en måte det den holder. Du faller i søvn. Og du får grusomme drømmer om panfløyter. Sløye panfløyter som sniker seg rundt deg, holder deg fast og klemmer til så du ikke får puste – før du våkner opp med et gisp og takker din Skaper for at det nettopp bare var en drøm. Hør låta I’m Not In Love, men husk å sette på vekkerklokka først. Om du da ikke våkner av deg selv på grunn av de nevnte drømmene.

 

The Royal Pan Pipes Orcestra: Pan Pipes Vol.2

Dette er så grusomt at det er vanskelig å finne ord. Med ordet “Royal” i navnet trodde jeg et sekund at det var en viss …kvalitet over dette. Men dette er bare vondt! Like vondt som Elton John må få det dersom han noensinne får høre Rocket Man bli så fullstendig voldtatt (pan intended) av panfløyter som her. Som tittelen antyder finnes det en Vol.1 av dette også. Jeg har ikke sjekket den ut, men den kan umulig være noe bedre.

 

Marc Ross: Instrumental Flauta

Jeg må innrømme at her har vi en panfløytist med baller som tør stå med eget navn på coveret og ikke bare dekke seg bak et eller annet døvt navn med ordet Pan Pipes i seg. Men der stopper min beundring. Dette er som å høre på ei ku tygge drøv, bare mye mindre underholdende. Jeg fatter og begriper ikke at teknikerne i studioet som tok opp dette ikke begikk kollektiv seppuku i ren kjedsomhet før innspillingen var ferdig. Eller i ren fortvilelse over massakren av ei i utgangspunktet fin låt som Bridge Over Troubled Water.

 

Subsonica Orcestra: Song of Ocarina

Som med plata over skal disse ha litt cred for at navnevalget er en smule mer originalt enn pan pipes eller pan flutes… Og der stopper det for min del også. Fullstendig. Bolero er jo ei stilig låt, ikke minst gjort kjent i den berømte sengescenen med Dudley Moore og Bo Derek i filmen “10”. Her snakker vi imidlertid om en musikalsk forbrytelse som varer i 4 minutter og 11 sekunder, og som omkranses av andre og like store forbrytelser på hele plata. Dersom noen faktisk har kjøpt dette burde de kontakte NATO og be dem forsforbombe dem som spilte den inn, for i alle fall få litt valuta for pengene. Vi snakker altså om en forbrytelse mot selve musikken som kunstform her.

Jeg kunne ha fortsatt i det nesten uendelige, men det er grenser for hvor mye sopp jeg vil la gro i ørene mine. Jeg merker at bare det å ha hørt litt på disse platene gir meg pusteproblemer og mangel på livsmot. For de av dere som har en stødigere lever enn meg kan dere fortsette å utforske dette på egen hånd.

(Dette er en bearbeidet versjon av en tekst publisert i Kollektivet nr 10, 2013, men jeg har ikke blitt noe mildere innstilt på panfløyter siden den tid.)

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: