fbpx

Før du setter kaffen i halsen og tror jeg er i ferd med å utlevere seksuallivet mtt, så må jeg med en gang si at jeg snakker om noe helt annet, men sikkert like rart (om enn ikke like … ahem … kinky) for mange av dere. Jeg snakker nemlig om rollespill som spillhobby. Nei, ikke slike rollespill man spiller på data, som World of Warcraft og slikt, men ekte rollespill (eller role playing games, som det heter på engelsk), med papir, blyant og terninger.

Om du ikke har peil på hva jeg snakker om kan kanskje denne siden hjelpe deg.

Rollespill som hobby dukket opp tidlig på 70-tallet med det etter hvert berømte Dungeons and Dragons, skrevet av de to kompisene Gary Gygax og Dave Arneson. Har du sett netflixserien Stranger Things, er det et slikt spill disse ungene sitter og spiller i kjelleren. Spesielt på 80-tallet ble ulike rollespill populære, og skapte blant annet masse bekymring og moralsk panikk blant konservative kristne i USA fordi de trodde spillene ledet barn og ungdom ut i både djeveldyrkelse og annen elendighet. Noe som selvsagt er tull og tøys.

Jeg oppdaget rollespillhobbyen helt tilfeldig vinteren 1989 da jeg bodde i Trondheim, og en ettermiddag tilfeldigvis kom over en spillbutikk i sentrum. Jeg falt for både ideen og estetikken, og kjøpte straks den norske utgaven av Dungeons and Dragons som nettopp var utgitt. Noen turer på byens spillklubb Hexagon ble det også, der jeg både spilte og fikk se mange ulike rollespill og andre typer spill jeg ikke ante eksisterte.

1417703328DogD

Det var som om noen hadde injisert adrenalin rett inn i fantasien min. Den gikk over i hyperdrive, og jeg begynte straks å skrive egne verdener, lage regler for egne spill og hele greia. At jeg omtrent samtidig, via den samme butikken som også solgte bøker, oppdaget Tolkien og fantasysjangeren, hjalp ikke akkurat. Utallige timer ble tilbragt over skrivebordet på hybelen mens jeg skrev og konstruerte, samtidig som jeg selvsagt også spilte og leste.

Da jeg kom til Volda i 1990 for å studere, kom jeg i kontakt med andre studenter som spilte rollespill, og jeg ble kjent med spillet Warhammer Fantasy Roleplay. Omtrent på samme tid ble jeg kjent med en gjeng lokale folk i nabobygda Ørsta, som hadde sin egen spillklubb kalt Terminus (de gav i flere år ut landets eneste rollespillfanzine på nynorsk, kalt Drakkar). Der ble det spilt litt ulike spill, og spesielt et som het Rolemaster. På denne tiden hadde jeg begynt å få på plass mitt eget spill kalt Kongens tidsalder, satt i en selvlaget fantasysetting som jeg prøvde ut blant de nye vennene mine. Å skrive og konstruere egne fantasiverdener var noe jeg fant ut at jeg elsket, men å lage regler syns jeg var noe herk. Da en i gjengen viste meg et spill kalt Amber, som hadde et terningløst regelsystem, mente jeg at det var veien å gå. Så jeg skrev og utgav mitt eget rollespill i 1993, et av de første norske på markedet, kalt Imperium 3000. Et science fiction-spill satt i et univers som på en finurlig måte var inspirert av filmen Alien 3 og en tilhørende filosofisk anmeldelse av den i Klassekampen (eller Ny Tid; jeg husker ikke i dag), selv om spillet som sådan ikke hadde noe med det filmuniverset å gjøre. Imperium 3000 hadde et enkelt system uten terninger som dessverre ikke var noe særlig bra, men selve verdenen jeg hadde skapt fikk jeg mye skryt for, og jeg skrev derfor noen oppfølgere. Det var på denne tiden jeg oppdaget hvor utrolig mye arbeid det er å selvpublisere noe. Ikke solgte det all verden heller, selv om jeg med glede har sett at spillet i ettertid nærmest har fått en kultstatus og er litt ettertraktet av samlere.

i3k-0

Inspirert av Kongens tidsalder begynte jeg så etter hvert å utvikle en egen fantasyverden kalt Ácin Dambágin som jeg først tenkte kunne bli brukt av andre spillsystemer, men som fort ble et rent litterært prosjekt (som både inkluderte verdensbygging og konstruksjon av nye språk). Jeg hadde store planer for dette, men det stoppet dessverre opp etter bare tre hefter. Til gjengjeld ble de veldig godt mottatt av mange anmeldere.

forside1

Jeg og disse folka fra Ørsta ble gode venner, og i årevis spilte vi rollespill sammen med litt ujevne mellomrom, også når de etter hvert flyttet til andre deler av landet og bare var hjemme i ferier. Vi har fortsatt kontakt, og selv om jeg ikke lenger skriver ting for rollespill, møtes noen av oss fortsatt av og til, inkludert noen nye folk jeg har blitt kjent med, for rollespilling. Det siste året eller så har det gått mye i Warhammer, som vi forsøker å få spilt sånn omlag en gang i måneden.

Så, hva er poenget? Hvorfor driver jeg, en mann som har passert middagshøyden for lenge siden og spiller rollespill fremdeles? Vel, først og fremst fordi det er kjekt. Det er sosialt, man sitter med andre mennesker rundt et bord, man får bruke fantasien sin og skape en historie på en helt annen måte enn det å se en film eller spille dataspill. Og for meg er akkurat det noe av det viktigste. Det finnes haugevis av ulike rollespill, i alle mulige sjangre, og for meg med en fantasi som av og til går på høygir, er det å dykke ned i disse verdenene både eskapisme og inspirasjon. Og dersom du som leser dette for eksempel er en lærer, så er rollespill – i tillegg til å trigge fantasi, samarbeid, problemløsning og sosiale ferdigheter (og noen ganger regneferdigheter) – også glimrende i språkopplæring. De fleste og mest populære spillene er på engelsk, og jeg har selv erfart hvordan tenåringer blir kløppere i engelsk rett og slett fordi de elsker å pløye seg igjennom disse spillbøkene, og i tillegg bruker engelsk når de spiller.

Personlig ser jeg ingen grunn til ikke å kunne fortsette å ha glede av rollespill helt til jeg er så gammel at jeg må ha en sykepleier som hjelper meg å trille terningene. Jeg mener, eldreomsorgen i Norge er jo til tider ynkelig, og noe gøy må man vel ha det den dagen man havner på et pleiehjem og ikke får lov å drikke så mye vin man selv vil.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: