fbpx

Jeg spøker ofte med hvor mye jeg har å gjøre og hvor travel jeg er, både i tegninger og i diverse innlegg på sosiale media. Ikke spør hvorfor, det har liksom bare blitt sånn enten det stemmer eller ikke. Jeg er ingen robot, og må selvsagt ha mine doser med prokrastinering, pauser og ferier jeg også. Men det er et faktum at jeg til tider har alt for mange baller i luften samtidig, og enkelte ganger mister jeg oversikt over dem. Som nå nylig, da en lokal skole ville ha meg på besøk for å holde et lite tegneseriekurs, og jeg klarte å glemme og maile et svar tilbake slik at hele greia gikk i dass. Facepalm, som man sier. For ikke å snakke om at aksjekursen min hos den skolen sikkert ikke er så høy neste gang de vil ha en serietegner på besøk.

Samtidig er jeg av disse typene som er utrolig lite effektiv dersom jeg for eksempel bare har én ting å gjøre, og atpåtil har god tid på meg. Hjernen går liksom i dvale da, ideene tørker ut og morsomme kattevideoer på YouTube tar opp mesteparten av arbeidsdagen. Har jeg derimot fem ting, som helst skal gjøres samtidig, og som helst skulle ha vært ferdig i går, ja da blir jeg – for å si det selv – supereffektiv. Ideene og arbeidslysten kommer mye lettere når pulsen stiger og stresshormonene pumper igjennom kroppen.

1466088985857
Tusen ting som skulle vært gjort ferdig i går…

Bakdelen er at jeg blir veldig sliten etterpå. Har jeg hatt en periode med non stopp jobbing for å rekke en frist, er jeg ofte så utladet at jeg rett og slett ikke klarer å gjøre noe fornuftig i mange dager. I fjor høst, etter at jeg hadde levert de ferdige sidene til juleheftet, for eksempel, samtidig som jeg hadde et par andre ting som måtte bli ferdig omtrent samtidig, gikk jeg inn i en slags dvale som varte i flere uker. Jeg vil ikke si at jeg “møtte veggen”. Jeg kjenner folk som virkelig har “møtt veggen”, og det var ikke slik. Det var mer en slags apati, en total likegyldighet som kom over meg. Ja, til og med en motvilje mot tegnebordet. I flere uker gikk jeg bare og skulte på det, og kunne ikke i min villeste fantasi skjønne hvorfor jeg skulle orke å lage en eneste tusjstrek igjen.

Men det gikk heldigvis over. Det pleier alltid å gjøre det.

Jeg har det siste året tenkt mye på karrieren min, og innsett at jeg må bli litt snillere med meg selv. Jobbing i helger, ferier og hele netter igjennom er kanskje noe man kan gjøre i korte perioder, og når man er ung. Men jeg er ikke spesielt ung lenger (selv om jeg liker å innbille meg det), jeg har drevet regulær rovdrift på meg selv i over femten år, og nå merker jeg at jeg ikke gidder mer. Jeg tenker at det er ikke verdt å satse helsa på en tegneserie, eller jobb generelt.

1463839675516
Okay, å skrive manus i hagen om sommeren ligner kanskje ikke så mye på jobb, men…

Nå skal det sies at jeg tror en av hemmelighetene bak at jeg ikke har møtt denne veggen permanent for lenge siden, er en egenskap jeg har til å koble ting ut ved behov. Å jobbe med en seriestripe som Kollektivet over mange år gjør at figurene flytter inn i hodet ditt, og man får en tendens til å tenke på dem døgnet rundt. Jeg er nok ikke den eneste i tegneseriehistorien som har det slik, tror jeg. Og som regel lar jeg dem holde på der i hodet mitt. Når jeg gjør daglige ting, løper de rundt og finner på saker som de forteller underbevisstheten min, som igjen gir meg ideer når jeg trenger dem. Men noen ganger sparker jeg dem ut. Rett og slett. Skal jeg reise bort på en ferie, eller vil ha ei ordentlig frihelg, klarer jeg å stenge alle tanker om både Kollektivet og annen jobb helt ute. Ja, jeg kutter det så totalt ut at jeg hadde neppe klart å tegne en eneste strek om du hadde spurt meg. Og ikke fordi jeg på det tidspunktet var marinert i øl eller en eller annen paraplydrink. Det er rett og slett bare noe jeg gjør, og som jeg er glad for at jeg får til. Så når friperioden er over, åpner jeg “døren”, jeg lar figurene mine og ideene komme tilbake i hodet mitt, og så er det på’an igjen. Men da har jeg har fått ei helg eller ei uke eller to totalt fri. Fri for alt som heter stress, ideer og tanker på hva som må gjøres.

Dette er en slags unntakstilstand jeg har bevilget meg selv kanskje bare tre fire ganger hvert år. En gang gjorde jeg det på seriefestivalen Raptus i Bergen. Jeg hadde ikke noe offisielt program, og ønsket bare å være anonym og koble helt ut. Men en fan kom selvsagt bort til meg og ville ha ei tegning, og siden jeg ikke klarer å si nei til slikt, fikk han sannsynligvis den dårligste Ronny-tegninga jeg har laget noen sinne. Stakkars fyr. Jeg hadde dårlig samvittighet etterpå, og jeg har aldri koblet ut slik på en seriefestival etter det for å si det sånn.

1478954751868
På Raptus i fjor var jeg imidlertid up and running.

Men som sagt, å bevilge meg fri sånn har tidligere bare vært unntakene, men nå har jeg spesielt det siste halve året forsøkt å skjerme alle kveldene, og de fleste helgene, så godt jeg kan, og renske hodet mitt for all jobb når arbeidsdagen er over. Jeg prøver heller å være sosial, lese, trene, se film/serier, eller gjøre andre ting i stedet for å jobbe.

Jeg merker at jeg har det bedre med meg selv nå, og jeg tror jaggu familien min setter pris på det også.

 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: