fbpx

Den har fulgt meg siden jeg gikk på ungdomsskolen og vært med meg i både gleder og sorger. Den har gledet meg på dager som har gått på skinner og der fuglene har sunget i tretoppene. Og den har trøstet meg på dager der alt er svart og regnet høljer ned. Den trofast har fulgt meg gjennom utdanning, jobb, et ekteskap, farskap, en skilsmisse, inn i et nytt forhold, gjennom tykt og tynt. Den har aldri sviktet meg.

Jeg har noen ganger vært irritert på den, kranglet med den og ignorert den. Men den er alltid der for meg. Jeg har noen ganger lurt på hva som feiler meg, om det ikke er på tide å gå videre, men hele tiden har den vært der og lokket meg tilbake. Og jeg har på en måte lovet den troskap til jeg dør ved at jeg for noen år siden (da jeg var “ung” og dum) tatoverte Starman på skulderen:

fun_0135

Ja jeg snakker selvsagt om musikken til tre menn, Alex Lifeson, Geddy Lee og Neil Peart, som utgjør det kanadiske rockebandet Rush.

rush

Men om noen spør meg hvorfor, blir jeg litt svar skyldig.

Jeg liker selvsagt musikken. Det er jo det mest åpenbare. Rush har laget veldig mye bra musikk siden førstealbumet i 1974, men de er ikke “verdens beste band”, hva nå det enn betyr. Det finnes andre band jeg også liker, ja endog elsker musikken til, og som på noen områder kanskje lager bedre musikk sånn jevnt over.

Hver for seg er de dessuten fantastiske musikere. Neil Peart blir av svært mange som har peil på slikt omtalt som kanskje verdens beste trommeslager. Men det finnes sikkert de som er like flinke eller flinkere, sånn rent teknisk, på trommer enn ham. Og det gjelder de andre også. “Verdens beste” i ditt og datt blir så subjektivt og teit, syns jeg.

Skal vi være ærlig så er jo dessuten stemmen til vokalisten Geddy Lee litt spesiell. I yngre dager var det som en krysning mellom en dame og en mannlig kastratsanger på helium, med evnen til å nå temmelig høye toner. Men han holdt i alle fall tonene. I dag, not so much. Å høre liveopptak med dem fra de siste åra kan av og til være en lidelse hver gang han åpner kjeften, og selv en blodfan som meg setter egentlig mest pris på de musikkpartiene der kun instrumentene rår. Det er han veldig klar over selv også, og er vel en av årsakene til at de neppe kommer til å gjennomføre flere store turneer.

Så hva er det da som får meg til å bære tattooen min med stolthet, som får meg til kroe meg i velvære når jeg leser om dem, som får meg til å hele tiden vende tilbake til musikken deres, og som fortsatt gjør meg gelé i knærne som en nyforelska fjortis hver gang jeg ser de sier eller spiller noe på youtube? Er de magikere? Er de medlemmer av en okkult orden som sprer baklengsbudskap og forhekser meg hver gang tonene deres snirkler seg ut av høyttalerne?

Nei, selvsagt ikke.

Første gang jeg hørte dem gikk jeg på ungdomsskolen. Låta jeg hørte var “Tom Sawyer” fra plata Moving Pictures (morsomt nok den eneste låta som de fikk en ordentlig “hit” med). Det var broren min som spilte den for meg etter å ha kommet fra platebutikken. Han er eldre enn meg, og begynte tidlig å samle vinylplater (eller bare plater, okay?). Han likte klassisk rock og progrock, og siden vi her befinner oss tidlig på 80-tallet så var det musikk fra i hovedsak 70-tallet som svevde ut av den stengte romdøra hans. Noen ganger slapp jeg inn i det aller helligste, og fikk sitte der og høre musikk og studere kunsten på platecoverne. Dette var en tid der jeg personlig var preget av fantasiflukt. Hvorfor, kan jeg komme tilbake til en annen gang, men jeg fylte hodet mitt med science fiction, astronomi, eventyr og andre verdener som var lagt fra den hverdagen jeg ellers opplevde. Og musikken spilte en viktig rolle. Det var andre band som også gav meg den boosten inn i fantasien, men Rush (ikke minst takket være de fantastiske platecoverne til Hugh Syme) gav hjernen min noen ekstra koblinger.

Jeg hadde ikke platespiller, men fikk etter hvert en kassettspiller, og fikk tatt opp favorittmusikken min som jeg hørte på gang etter gang. Rush var det bandet jeg elsket mest. Jeg hørte på Rush når jeg tegnet, når jeg skrev, når jeg dagdrømte, eller når jeg grein over nok en kjip skoledag.

Og dette fulgte meg. Bandet kom med nye plater. Etter hvert fikk jeg platespiller jeg også, og så CD-spiller. Stadig vendte jeg tilbake til klassikerne, fordi de minte meg på den fantasiflukten jeg hadde, alle ideene og historiene jeg skapte på gutterommet. Dette var eskapisme på høyt plan, og den tiltalte meg. Gav meg gode følelser. Og disse følelsene ble, og blir, gjenskapt hver gang jeg setter på musikken.

Jeg har også fått med meg to konserter med Rush. Først i Stockholm, deretter i Oslo. Konserter jeg reiste til ens ærend fra Volda bare fordi jeg ville. Jeg måtte.

Så ja, på én måte kan du si jeg er forhekset. Av tankeflukt, og kanskje nostalgi.

Men mest følelser. Og det er jo strengt tatt det all musikk handler om.

Musikken til Rush, ja selve konseptet, berører fortsatt mange strenger i meg. Ikke alle platene de har kommet med setter jeg like stor pris på. Ja, noe utgivelser var gedigne skuffelser for meg første gang jeg hørte på dem. Men likevel ventet jeg tålmodig på hver ny utgivelse. Stadig vekk fant jeg fram nyere og eldre klassikere. Og den dag i dag håper jeg inderlig at det kommer noe nytt fra dem, selv om de har signalisert at de neppe ser for seg noen ny større utgivelse etter den forrige, Clockwork Angels i 2012. Men håpet er det selvsagt.

Medlemmene i bandet framstår offentlig som svært sympatiske og uhøytidelige personer med mye humor, som stort sett har unngått de store skandalene. Rush sies å være et band man enten elsker eller hater, og i over 40 år har de hatt en enorm innflytelse på både oss vanlige lyttere og på andre band og artister, både kjente og ukjente. Resultatet er at det ikke bare er jeg som føler det som jeg gjør. Rush har en stor og veldig lojal fanbase verden over.

Og jeg er veldig stolt over å tilhøre den.

I en senere bloggpost har jeg tenkt å komme med mine personlige betraktninger rundt hver av studioplatene de har kommet med. Inntil da, her er låta som fikk meg på kroken i første omgang:

 

2 thoughts on “En kjærlighetshistorie”

Legg inn en kommentar


%d bloggere liker dette: