fbpx

Grim justis. Svartebok om dødsstraff i Norge
Av Gøran Karlsvik
Illustrert av Tim Ng Tvedt
Ljå Forlag, 2017

Min gamle Kollektivet-redaktør er ikke bare musiker (This Sect, m.fl.) men også en god forfatter. Grim justis er som undertittelen sier en oversikt over bruken av dødsstraff, og annen kroppslig straff i Norge gjennom historien.

Vi her på berget har gjerne et bilde av oss selv som et humant folkeslag, men som Karslvik viser i boken så har det ikke alltid vært slikt. Fra forhistorisk tid og fram til krigsoppgjøret etter Andre verdenskrig har konger, herskere, kirke og stat stått bak de mest uhyrlige misgjerninger på sine medmennesker. Sånn sett er vi ikke annerledes enn andre folk og andre kulturer, og boken er således ingen “sjokkare”. Men boken er for oss som kan like det litt morbide en interessant og detaljert oversikt over både hvilke metoder man har brukt for å ta livet av folk, og en god historisk skildring av samfunnsutviklingen på området. Tvedts illustrasjoner er enkle, skjematiske og på grensen til det humoristiske noen ganger, og noe som gir et fint pusterom i all grusomhetene.

Karslvik skildrer levende eksempler på forbrytelser som ble begått (eller påstått begått, siden man i gammel tid også ble sendt i døden for påstått heksekunst, djeveldyrkelse og liknende uhumskheter), og avstraffelsen som fulgte. Noen steder blir det kanskje litt oppramsing, men i det store og hele er dette en ganske lettlest og informativ bok som jeg anbefaler for alle som liker historie.

 

Det mørke tårn 1: Revolvermannen
Av Stephen King
Damm, 2005

Jeg er en stor fan av Stephen King, og har lest en rekke av bøkene hans. I flere år har jeg hatt lyst å begynne på hans episke verk Det mørke tårn, og nylig lånte jeg den første boka i serien.

Revolvermannen består egentlig av fem noveller han begynte på som ung mann tidlig i 20-årene. De ble første gang samlet i en bok i 1982, etter at han hadde slått igjennom som forfatter. Historien er satt i et særegent univers. Det er sterke innslag av western, i følge King selv inspirert av Sergio Leones spaghettiwesternfilmer, men også skrekk, fantasy og science fiction.

Den siste revolvermannen, Roland av Gilead, er en slags ridderlig skikkelse fra et feudalt samfunn som har gått til grunne i krig. Han reiser i det vi antar er et post-apokalyptisk og magisk landskap: Spor etter tidligere sivilisasjoner er til stede over alt, verden har “gått videre” som det sies, og mye av det vi opplever er tilnærmet surrealistisk. I den første boken jakter han på en ond trollmann kalt Den sortkledde, men hovedmålet for vår helt er Det mørke tårn, et senter i kosmos som opprettholder alle andre verdener i et større multivers.

Det er store greier dette handler om, men vi får bare smakebiter av det i denne første boka. Den er ellers preget av at dette var Kings første litterære tekster. Språklig er den slitsom å lese, og jeg syns oversetteren har gjort en dårlig jobb mange steder, selv om utgangspunktet sikkert var vanskelig nok. Nå er dette en revidert utgave av den originale teksten, og King innrømmer selv i et forord at boka har store litterære skavanker. Det florerer av unødvendige adjektiver og adverb, og mange ganger hakker og lugger fortellingen såpass kraftig at jeg måtte lese flere passasjer gjentatte ganger for å skjønne hva de handlet om.

Men jeg er glad for at jeg kom meg igjennom den. For boken legger grunnlaget for et stort og spennende verk som er elsket av svært mange lesere, og referanser til elementer i Det mørke tårn finnes i omtrent alle andre bøkene King har skrevet. Allerede bok nummer to skal være mye bedre, så jeg ser fram til å lese den.

 

Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid
Tore Skeie
Gyldendal, 2018

Denne boka fikk strålende anmeldelser da den kom ut, og siden jeg elsker historie, kunne jeg knapt vente med å lese den. Og jeg ble ikke skuffet. Jeg må bare si meg enig i det andre anmeldere skriver: Dette er en fyrverkeri av en bok som er glimrende skrevet!

Olav Haraldsson, også kalt Olav den Hellige, er en av bæresteinene i vår historie. En historisk vikingekonge som vi alle har lært om på skolen: Om hvordan han kristnet Norge, at han døde i slaget på Stiklestad i år 1030, og hvordan han ble kåret til helgen allerede året etter. Dette er bare en liten del av historien, og ikke en helt nyansert del heller.

Skeie er ikke bare en historiker, men også en dyktig historieformidler. Med bred pensel og med utsøkte litterære virkemidler maler han historien for oss på stort lerret, samtidig som vi får nære beskrivelser av enkeltskjebner. Vi blir presentert for et Nord-Europa og Norge i en svært voldelig brytningstid, der konger og herskere kjemper innbitt om makt, penger og land over hele kartet. Brutaliteten, intrigene og nådeløsheten er slående, og Game of Thrones kan bare ta seg en bolle. Virkeligheten overgår det meste.

Det som skjer i England og ellers i Europa er godt dokumentert fordi de med sine munker og skriftlærde hadde en blokkultur, og primærkildene er mange. I Skandinavia fantes det ikke bøker men en muntlig fortellertradisjon, så historikere må bruke andre kilder. Snorre satt på Island og skrev sine sagaer mange hundre år senere, så vi kan ikke stole helt på alt det han skrev, utover gjengivelsen av skaldekvad. For som Skeie viser er skaldekvadene laget på en måte som gjør at de i svært liten grad kan endre seg igjennom historien, og at de derfor kan brukes som primærkilder. Skaldene hyllet riktignok sine oppdragsgivere i store ord, men allerede Snorre bemerket at overdrivelsene til tross så kunne de ikke lyve, for det ville være lite ærerikt og hadde blitt slått ned på. Skeie bruker alle kilder som er å oppdrive, og passer på å opplyse om det vi ikke vet med sikkerhet.

Fortellingen om Olav er relativt kronologisk, fra han som ung tenåring reiser ut fra Viken i Norge, til han i 1015 returnerer søkkrik på gull og voldelige erfaringer og begynner sin erobring av Norge. Vi får også en god oversikt over hendelsene som utspinner seg rundt ham, spesielt hvordan de veldige danehærene i løpet av flere tiår maler i stykker et England ledet av den angelsaksiske kongen Æthelred. Det hele er opprivende, medrivende og lettlest, også for de som tror de ikke er interessert i historie, og samtidig er det hele så utrolig opplysende. Vikingenes råskap, inkludert Olav Haraldssons, var bare en del av et større bilde. Dette var en brutal tid der vanlige folk slet og døde i fattigdom og krig, der herskere drepte for ære, makt og rikdom, og der ingen var bedre enn de andre. Kristendommen kom heller ikke til Norge med Olav. Hele Europa var i omforming, også Norge, og kristendommen hadde i lang tid hatt sine representanter her på berget. Men Olav innførte kristendommen som eneste tillatte religion i sitt rike, for som Skeie skriver så var tanken om én Gud som hersket over alle noe som tiltalte alle konger, et middel for å hjelpe dem i å beholde sin egen makt. Olav var således ikke særlig annerledes enn alle andre herskere i Europa på den tiden. Krig og vold var et middel, en levevei, en naturlig del av livet enten man var kristen eller ikke.

Dette er første del i et fembindsverk kalt “Kongenes tid”. Boken slutter sommeren 1030 i det Olav og hans krigsfølge bestående av både hedninger og kristne beveger seg mot det for ham skjebnesvangre stedet Stiklestad i Trøndelag, der en bondehær som også består av hedninger og kristne står klar til å møte ham. En cliffhanger som vi alle vet utfallet av, men som jeg gleder meg til å lese om i neste bok.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: