fbpx

Siden jeg ble ferdig med juleheftet har jeg vært i en slags tilstand av limbo, og det har derfor vært stille her på Lienbloggen. Men etter en velfortjent arbeidspause skrives det nå nye Kollektivet-manus og nye prosjekter utvikles. Det er fortsatt en stund til neste deadline, så jeg får også tid til å lese litt. Og her er de to siste bøkene jeg har kost meg med, begge med handling fra de nordlige områder av Skandinavia.

Stefan Spjut: Stallo (Roman. Oktober, 2014)

“En fantastisk roman” siteres Knausgård på forsiden. Og på mange måter er den akkurat det. Premisset er at troll og skrømt faktisk finnes, og i så måte høres det kanskje ut som en slags fantasyroman. Men det er det ikke. Det er en moderne krimthriller satt til vår virkelige verden i de nordlige delene av Sverige.

I følge samiske sagn og eventyr er stalloene et slags trollfolk som kan skifte ham, det vil si forvandle seg til dyr. De kommer i mange varianter og størrelser, men felles for dem er at de kan bli urgamle, er skremmende for oss mennesker, og at de har en spesiell forkjærlighet til menneskebarn. Samene fryktet dem, og romanen viser oss at de hadde all grunn til det.

En gutt blir bortført i 1978, og ingen tror selvsagt på moren som snakker om harer og rever som oppførte seg underlig, eller at gutten ble bortført av en kjempe. I nåtid møter vi den unge Susso Myrén, barnebarnet til en kjent svensk flyfotograf som en gang tilfeldigvis fotograferte en merkelig skikkelse ridende på en bjørn dypt i de svenske skoger. Ingen kan forklare hvem eller hva denne rytteren er, og dette startet hennes fascinasjon for såkalt kryptozoologi, altså læren om mytologiske dyr og skapninger. Den lille gutten Mathias forsvinner så under mystiske omstendigheter i Kiruna-området, vi blir kjent med noen lyssky personer som alle tror er læstadianere, og tilfeldigvis klarer Susso å fange en merkelig skikkelse på et viltkamera utenfor huset til Mathias bestemor. Sammen med moren og exkjæresten Torbjörn begir hun seg så ut på en roadtrip gjennom Sverige i et forsøk på å finne ut hvem som har bortført Mathias, og løse mysteriet om hvem denne merkelige skikkelsen er.

Romanen er lang, og Spjut har et svært detaljert og billedrikt språk. Omgivelsene beskrives ned til den minste detalj, og som leser blir jeg litt overveldet av det. Jeg er personlig ikke så glad i slike litterære grep. Allikevel, Spjut mister aldri fokus på hovedplottet, som snor seg framover mens spenningen stiger. Mange av karakterene fanger meg, spesielt Susso, og alle beskrives i hovedsak gjennom sine handlinger og ikke i beskrivelser, noe som alltid er et godt grep. Kjente historiske personer dras også elegant inn, spesielt kunstneren John Bauer (1882-1918) som med sine stemningsfulle troll og liknende skapninger tegnet og malte seg inn i den svenske folkesjela. Å google seg fram til hans bilder kan være en god idé mens du leser denne boken.

Jeg ser at noen anmeldere oier seg imponert over Spjuts evne til å inkludere det overnaturlige i det hverdagslige. Det kan kanskje tyde på at de ikke har lest så mye god fantastisk litteratur, der nettopp “the suspension of disbelief” er helt sentralt. Enten man kaller Stallo en thriller eller en eventyrroman så er den ganske så spennende og veldig godt skrevet. Men i evnen til å skape overnaturlig uhygge i det hverdagslige syns jeg fremdeles at Stephen King kan være bedre.

 

Øyvind Lauvdahl: Kjære Sorgenfri (Tegneserie. Überpress, 2018)

Øyvind er for mange kjent som ninjamester og bifigur i tegneserien M av Mads Eriksen, men mannen som opprinnelig er fra Mo i Rana er så mye mer enn det. Han er en særdeles dyktig tegner, og har flere egne tegneserier på CV’en.

Kjære Sorgenfri var en tegneserie han laget for gatemagasinet Sorgenfri i Trondheim sine julebøker fra 2010 til 2016, med unntak av siste kapittel. Skrevet som postkort fra Nord-Norge av en “søring” på oppdagelsesferd i vår nordligste landsdel er den en morsom parodi på slike “oppdagere”, som med sine fordommer og naivitet ønsker å oppleve noe eksotisk.

(Vel, bortsett fra når vår helt drar på en treukers grunnopplæring i sivilforsvaret på Toten, en sekvens som jeg ikke syntes fungerte så bra og som bryter med resten av boka.)

De korte episodene og historiene er full av ikke bare slike blikk på det eksotiske, vakre og ukjente, men også av popkulturelle referanser og humor. Ikke alle episodene er like morsomme, og noen referanser gikk meg hus forbi ved første gjennomlesning. Men noen av dem fikk meg til å le høyt, som den fra Blade Runner. Hele boka er gjennomsyret av en slags naiv optimisme og livsglede som gjorde meg i godt humør.

Det som for meg er det aller beste med boken er tegningene. Øyvind har en svært stødig og behersket strek som jeg liker godt. Noen ganger full av detaljer, andre ganger nesten minimalistisk – uten at det direkte oppfattes slik. Den kan minne litt om Hergé tenkte jeg flere ganger, uten at det på noen måter er plagiat. Boka, og ikke minst instagramkontoen han opprettet i forbindelse med lanseringen er full av nydelige tegninger som det er en fryd å studere, og jeg tenkte mange ganger at formatet burde vært større.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: