fbpx

Altså, her er saken:

Jeg jobber om dagen med nye striper til Kollektivet-bladet. Det har vært for lite nytt materiale i de siste numrene etter min smak, og har lovet meg selv at etter sommeren blir det andre boller. Jeg jobber også med en humorbok og en lengre Blacktööth-historie. “Snart” er det dessuten jul, og materialet til årets julehefte må lages. Innimellom alt dette har jeg Det Store Hemmelige Prosjektet ™ som jeg flikker på i ledige stunder, og som langsomt kravler framover i rykk og napp.

Og så har vi dette andre prosjektet da.

En science fiction-tegneserie som jeg har hatt ideen til i mange år, begynte å knote litt med for tre fire år siden, og som foreløpig består av 36 episoder á 20 sider, der 19 episoder har fått et omfattende synopsis, og der et komplett manus til første episode ble skrevet ned i løpet av siste uke. For noen kvelder siden, da jeg ikke hadde lyst å synke ned foran Netflix, skisserte jeg like gjerne ut hele dette manuset. Alle 20 sidene, og jeg tenker: Hva søren skal jeg gjøre med dette??

Det er snakk om noe helt annet enn Kollektivet, satt i samme univers som et rollespill jeg laget i 1993.

Jeg føler ikke jeg er flink nok til å tegne dette selv (for ikke å snakke om at jeg ikke har tid), men samtidig så er hele greia veldig personlig for meg. Min første virkelig store kjærlighet innen tegneseriemediet som ungdom var den franske serien Linda og Valentin, som ledet meg inn i den rike floraen av andre franske og europeiske science fiction-tegneserier. Tegneserier som dette har alltid betydd noe ekstra for meg, og allerede før jeg begynte med Kollektivet for over 18 år siden hadde jeg en drøm om å lage noe slikt. Så dette er et labour of love som jeg ikke har lyst å dele med noen andre, selv om all fornuft sier at jeg bør få en annen tegner med på laget.

For ikke å snakke om at ved å fortelle om dette, bryter jeg paragraf 2 i Tegneserievettreglene, selv om jeg på ingen måte sier at dette er noe jeg faktisk kommer til å gjennomføre.

Det er sommer og sol, og alt er deilig her ute. Så hvorfor styrer jeg med så mange prosjekter når jeg uansett har nok å gjøre som det er? Hvorfor ikke heller få meg et normalt liv, liksom.

Ja, det er fullstendig galemattis!

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: