fbpx

På sosiale medier, spesielt Facebook, går det av og til bølger av nostalgiske poster der folk legger ut den musikken som har betydd noe for dem i løpet av livet. Å lage lister er noe alle vi med sterke interesser for noe liker å gjøre, og siden musikk er noe som er svært viktig i livet mitt, har jeg også lyst til å lage en slik liste.

Denne lista er lagt opp på følgende måte: Dette er elleve musikkalbum som på en eller annen måte har hatt en skjellsettende innflytelse på meg ved at de representerer en milepæl, et avgjørende periode i livet mitt. Jeg forsøkte å begrense lista til ti, men fant ut at det rett og slett var umulig.

Å lage denne lista har vært vanskelig fordi det er så mye å velge av. Det er egentlig flere enn disse elleve som har vært viktige for meg, men jeg har forsøkt å ta noen tøffe valg. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Jeg har nummerert dem etter rekkefølgen jeg mener å huske jeg først hørte dem, med forbehold om at jeg husker feil.

1. 10cc: Live and Let Live (1977)

Gruppas første live-album, og det første albumet jeg husker som jeg spilte igjen og igjen i ung alder. Jeg hadde det på kassett, og innbiller meg at jeg først lånte den av min bror (eller kanskje jeg tyvlånte den?), for siden å få den av ham da han selv fikk seg platespiller. Jeg spilte den i alle fall svært ofte en periode, og selv om jeg aldri ble noen fan av bandet som sådan, og knapt har hørt noe på dem i ettertid, så må jeg jo si ved gjennomlytting i dag at 10cc var et band som laget noen svært gode poprocklåter.

2. Rush: Moving Pictures (1981)

Dette var den første Rush-plata jeg hørte, og jeg var solgt fra første tone. Det ble starten på et livslangt musikalsk kjærlighetsforhold som du kan lese mer om her.

3. Saga: Silent Knight (1980)

Her kunne jeg forsåvidt også ha tatt med bandets to forutgående album, debutalbumet “Saga” fra 1978 og “Images at Twilight” fra 1979. Dette var musikk, som sammen med de science fiction-inspirerte plateomslagene fikk hodet mitt til å eksplodere i muligheter. I samme periode leste jeg veldig mye science fiction-bøker, og alt sammen fikk fantasien min til å flytte over i en annen galakse. Eller noe slikt. Dette er fortsatt plater jeg har stor glede av å høre på.

4. Van Halen: Women And Children First (1980)

Jeg er litt usikker på hva som var det første hardrock/heavy metal-bandet jeg hørte, men Van Halen var i alle fall det første jeg falt pladask for. Gruppa var de som introduserte fest og moro i hardrocken, og selv om jeg ikke hadde peil på hva som ellers foregikk i California på den tiden var det fenomenale gitarspillet til Eddie Van Halen noe som bragte solskinn til meg der jeg satt på gutterommet mitt hjemme i Mosjøen. Gruppa hadde en tøff logo, og flere av de andre platene satt også som et skudd i mine ører, men da de noen år senere kom med låta “Jump” var skuffelsen så stor at jeg ikke hørte dem igjen før i voksen alder. Men Van Halen ledet meg videre til band som Iron Maiden, AC/DC, Saxon, Accept, Scorpions, Whitesnake, Black Sabbath, og så videre. (Og nei, Kiss var utover sminken og effektene aldri noe jeg fikk sansen for.)

5. Jean Michel Jarre: Oxygene (1976)

Dette er utvilsomt den plata som har betydd mest for meg rent kreativt. Fra de første mystiske tonene strømmet ut av høyttalerne var jeg bokstavelig talt lost. Musikken drev meg ut i verdensrommet, inn i fantasien, til andre land og andre verdener, og noe i meg har fortsatt blitt værende der tror jeg. Setter jeg denne plata på i dag, henfaller jeg straks til de magiske timene der jeg tegnet, leste eller skrev meg ut av hverdagens grå tristesse. Dette er en kreativ gullgruve for meg.

6. Blue Öyster Cult: Cultösaurus Erectus (1980)

Det mystiske elementet i bandet dro meg i en “mørkere” retning en periode på ungdomsskolen der jeg var veldig interessert i ufoer, spøkelser og andre mystiske og uforklarlige ting. Gruppas bevisste bruk av okkulte symboler og mytologi gikk rett hjem hos meg i alle fall. Jeg ble også fan av bandet, og selv om akkurat denne plata ikke er den beste fra dem (der må vi nok til tidligere utgivelser), så ble den hyppig spilt. Da jeg mange år senere ble introdusert for forfatteren Michael Moorcock skjønte jeg endelig poenget med teksten i ei låt som “Black Blade”.

7. Supertramp: Even In The Quietest Moment (1977)

Ai ai ai. Ikke den første plata fra gruppa jeg hørte, men akkurat denne plata ble et slags soundtrack for mine mange håpløse forelskelser i ungdomsårene. Og før den tid var den rett og slett bakgrunnsmusikken til mange av mine dagdrømmerier. Jeg elsker fortsatt musikken til bandet, som både med denne og andre plater skapte evigvarende musikalsk honning.

8. Marillion: Fugazi (1984)

Plata ble utgitt den våren jeg gikk ut av ungdomsskolen, og jeg hørte den første gang hos en venn. Stemmen til Fish pisket meg til oppmerksomhet, albumet ble en stor favoritt, og var perfekt for en ungdom som meg som var full av såre følelser, håpløse drømmer, bitre minner, gryende aggresjon og romantiske grublerier. Akk ja. Jeg ble fan av bandet også, men da Fish forlot det mistet jeg interessen. Ikke før mange år senere plukket jeg dem opp igjen, og oppdaget at de med ny vokalist ikke bare hadde forandret seg totalt som band, men var blitt enda bedre.

9. Petra: Not of This World (1983)

De første årene på videregående gikk det mye i Led Zeppelin og Black Sabbath, men sommeren før jeg ble russ ble jeg til mine venners overraskelse kristen og havnet i en pinsemenighet. Livet ble snudd på hodet og det meste ble forandret de neste årene. Men to ting var uforandret: Fantasien min og interessen for tegning og tegneserier, og musikk. På slutten av 80-tallet var det i den konservative pinsebevegelsen veldig sterk motstand mot rock, som ble sett på som “djevelens musikk”. Jeg var forvirret, for hvorfor var det galt med rockemusikk? Mye kunne ha vært skrevet om dette, men for meg som var ung og lett å påvirke var det svært vanskelig å stå for det jeg likte, og mange gamle favoritter ble droppet. Men det fantes heldigvis motstemmer. Amerikanske Larry Norman var en gammel hippie og kristen artist som sang “Why should the devil have all the good music”, jeg oppdaget andre band som både var kristne og spilte rock, og jeg oppdaget Petra. “Not of This World” var den plata jeg ble mest glad i, og viste at rock slettes ikke var galt. Det endte selvsagt opp meg at jeg dreit i hva ymse predikanter sa om musikk, jeg fortsatte å høre på det jeg ville. Jeg er ikke med i pinsebevegelsen lenger, og Petra gav spesielt de siste årene ut mye ræl, men flere av dere gamle låter hører jeg fortsatt igjen med glede.

10. Genesis: Selling England By The Pound (1973)

Mens jeg gikk på videregående begynte jeg å oppdage progrocken, men det var spesielt noen år senere da jeg bodde i Trondheim at jeg begynte å utforske den. Akkurat denne plata gikk på repeat ei uke jeg lå alene på hybelen min med influensa og leste Tolkien for første gang. Genesis var et band jeg først hadde hørt adskillig senere poplåter av, musikk som over hode ikke imponerte meg, men denne plata viste noe annet: Bandet hadde en gang vært virkelig fantastisk. Andre plater fra dem, som “Trespass” og “Forxtrot” føyde seg inn i bildet, og snart oppdaget jeg flere band som spilte samme type musikk: Storslagent, episk, spennende og fantasieggende. Denne plata ligger fortsatt svært høyt på lista over mine evige favoritter.

11. Symphony X: V (2000)

I mange år holdt jeg meg litt unna mye av metalmusikken på grunn av bakgrunnen jeg hadde i pinsebevegelsen. Jeg så mange av plateomslagene og trodde at dette var musikk som dyrket satan og alt det motsatte av det jeg trodde på. Jeg hadde jo også fått med meg alt styret rundt den norske black metal-scenene, med kirkebranner og drap, og hadde en slags idé om at absolutt all metalmusikk var lik. Dette var ikke den første moderne metalplata jeg likte i godt voksen alder, men den første som endelig fikk meg til å skifte mening om metalmusikk. At den også introduserte meg for progmetal var selvsagt et pluss, siden jeg er glad i all musikk som kan stemples som “prog” på en eller annen måte. Jeg digget Symphony X fra første stund, og det ledet meg videre inn til en haug andre band, inkludert min kanskje største favoritt i dag: Opeth. Resten er historie, som man sier.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: