fbpx

Mens vi venter på zombieapokalypsen kan vi gjøre flere ting. Vi kan forberede oss ved å kjøpe inn mat, våpen og utstyr, bygge eller kjøpe private festninger, og skaffe informasjon om hvordan vi best kan overleve når støvet har lagt seg. Alternativt kan vi resignere og bruke tiden på en av mange spillefilmer eller tv-serier som handler om temaet, og kanskje plukke opp noen tips derfra.

Eller vi kan innse at zombier er litt passé (jeg mener … Er det egentlig noe gøy med halvråtne dauinger som spiser hjerner?) og heller konsentrere oss om et par andre utrivelige skapninger som populærkulturen har bragt oss: Varulver og vampyrer.

Jeg har lest meg igjennom et par norske bøker utgitt på Humanist Forlag om temaet. Dette er ikke ordentlige anmeldelser av bøkene altså. Jeg er serieskaper, ikke litteraturviter eller folklorist. Men bøkene var såpass interessante at jeg tenkte jeg ville anbefale dem for de som vil … eh … grave litt dypere i materien.

Først ut er Arnfinn Pettersens bok “Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon”, utgitt i 2009.

Forfatteren er redaktør for tidsskriftet Humanist, utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. I denne boken tar han som tittelen sier for seg vampyrenes historie, både i den europeiske tradisjonen og i ulike kulturelle uttrykk som litteratur og film.

Vampyrer på film er noe jeg har et ambivalent forhold til. Det kan være fra det som er veldig bra til det som er fryktelig dårlig. Av klassiske filmer må jeg selvsagt anbefale “Nosferatu”, den tyske ekspresjonistiske stumfilmklassikeren laget av F. W. Murnau. Tysk ekspresjonisme i film er noe som for enkelte sikkert høres veldig sært ut, men tro meg når jeg sier at det er veldig stilig og grunnlaget for all moderne skrekkfilm. Vampyrer skal etter min mening være skrekk, eller i beste fall humor. Ikke blodløs fjortisidioti som i filmserien “Twilight”.

De fleste tror nok at vampyrer i litteratur (og film) kommer fra Bram Stokers bok “Dracula” som ble utgitt i 1897, men som Pettersen viser stemmer ikke dette. Heller ikke at Dracula har noe særlig med den historiske Vlad Tepes å gjøre, selv om dette er en vanlig oppfatning. Vampyrer i litteraturen går lengre tilbake, og før Dracula finner vi vampyrer både i eventyr og annen litteratur. Sagn og legender i Europa, kanskje spesielt i Øst-Europa, og andre deler av verden rommer rikelig med blodsugende skikkelser. I Tyskland finner vi vampyrer helt tilbake til 1748, mens den moderne og kappekledte vampyren ble født i 1819 med historien “The Vampyre”. Opprinnelig kreditert Lord Byron, men egentlig skrevet av John William Polidori.

Nå er jo moderne vampyrer på film blitt en sexy greie. Og det er forsåvidt helt greit det altså, så lenge det ikke overdrives. Bram Stokers “Dracula” hadde sterke erotiske elementer, men hangen til å gjøre vampyrerotikken om til – igjen – blodløs fjortisidioti er noe jeg ikke liker.

Som Pettersen viser var legendenes og folketroens vampyrer i Europa langt fra sexy ungdommer eller elegante gentlemen. De var frastøtende og farlige spøkelser. De var sultne beist som først spiste opp sin egen kropp før de kom ut av graven og angrep de levende (som den nordtyske nachzehrer). Eller fillete oppblåste lik av fattige bønder i Øst-Europa som spredte epidemier eller terroriserer hjembygda, familie og venner ved å drikke av blodet deres etter først å ha klemt livet ut av dem.

Japp. Adskillig tøffere enn det som kidsa i dag setter pris på.

I de fleste moderne historier om disse blodsugerne er varulvene deres største fiende og konkurrent. Og her kommer jeg inn på neste bok, nemlig Jan Ingar Thons “Varulver – Blodtørstige menneskedyr og hårete filmhelter”, utgitt i 2006.

Denne boka syntes jeg er bedre enn den om vampyrer. Både fordi jeg syns Thon skriver bedre og mer oversiktlig, men også fordi varulvene liksom har forsvunnet litt i det moderne mediebildet, og med dette bringes ordentlig og historisk til verdighet igjen. Jojo, det finnes selvsagt forsøk på å gjøre moderne varulver aktuelle og sexy, men jeg må si jeg har adskillig mer sans for den tragiske og uhyggelige skikkelsen som for eksempel folketroen i Europa bragte fram.

Jan Ingar Thon er religionshistoriker, og går inn i den historiske materialet for å vise at ideen om mennesker i dyreham (såkalte lykantroper) er minst 30 000 år gammel og finnes over hele verden. I gresk mytologi ble for eksempel kong Lykaon (japp, der kommer uttrykket lykantropi fra) forvandlet til en ulv av Zevs etter å ha drept sin egen sønn for å ofre kjøttet til gudene (eventuelt spise det selv, litt avhengig av kildene). Også her i Norden har vi jo fra norrøn tid ideer om berserkene, som i noen kilder kunne være mennesker som faktisk ble til bjørner i kamp. Over hele Europa finnes det en mengde gamle historier om folk som forvandler seg til dyr, primært ulver i ulike situasjoner.

Og trodde du folketroens vampyrer var skumle, så viser Thon at den europeiske varulven kunne være noe av det “mest skremmende og marerittaktige vesen på jorden.”

Opprinnelig ble tanken om varulver sett på med litt skepsis av Kirken, og i beste fall som resultat av Guds straff eller noe slikt. Varulvene var altså tragiske og ikke så veldig farlige skikkelser. Ofte varte denne skjebnen bare et visst antall år før den ble hevet igjen. Thon viser til en preken som den populære presten (javisst, de hadde kjendisprester da også) Johann Geiler von Kaisersberg holdt i 1508 som er unik ikke bare ved at den viser til en rekke eksempler, ofte humoristiske sådanne, på samtidens folketro. Men også ved at den svært nøkternt forsøker å forklare de utbredte og folkelige ideene om varulver på en rasjonell måte.

Men den nøkterne holdningen til kirken og de lærde kunne ikke holde borte det voldsomme folkelige hysteriet som virkelig blomstret utover 15- og 1600-tallet. Frykten for varulver ble like reell som frykten for hekser, og mange mennesker ble dømt og brent på bålet for å være i ledetog med Fanden sjøl på denne måten. Omlag 200 varulvprosesser er dokumentert i Europa mellom 1407 og 1720.

Fra å anta at mennesker ble varulver på grunn av straff fra gudene/Gud i antikken og middelalderen, var renessansen og barokkens ideer om varulven adskillig skumlere. Folk ble varulver av fri vilje på grunn av blodtørst, drapslyst, djeveldyrkelse eller seksuelle behov. Som regel kunne de nemlig selv bestemme når de ble varulver, for dette med fullmåne og sånn er en litt nyere oppfinnelse, blant annet basert på folketroen omkring varulver i Italia og på Sicilia. Der i alle fall de senere ideer om vampyrer har et erotisk skjær over seg, var det for varulvenes del ofte snakk om umettelig seksuallyst. I motsetning til vampyrene som må drikke blod for å overleve, drepte og spiste varulvene sine ofre fordi de hadde lyst og mulighet. Seksualitet kombinert med kannibalisme er jo rimelig …nasty, så det var ikke rart frykten for dem tok overhånd.

Dette med sicilianske tradisjoner om varulvene er interessant når man ser på hvordan varulven dukket opp i amerikansk film på 30-tallet. Thon spekulerer litt i om det er en forbindelse mellom dette og den store innvandringen av italienere fra Sicilia til USA på midten av 1800-tallet. Tanken er interessant, fordi den moderne varulven, både når det gjelder forvandling på grunn av månen og dens utseende, bygger på folketroen derfra.

Litterært har varulven aldri hatt samme utbredelse og popularitet som vampyrene. Romantikken og den store oppblomstringen av skrekklitteratur på 1800-tallet bragte noen figurer mellom permene, blant annet i England, men det er i filmen varulven virkelig slo til i populærkulturen.

Det ble laget flere ulike filmer med varulver og lykantroper i stumfilmtiden. Men Thon mener det er det største “monsterfilmstudioet” på den tiden, Universal, og filmen “Werewolf of London” fra 1935 som for første gang introduserer de fleste klassiske varulvmytene til filmmediet. I det samme studioets film “The Wolf Man” fra 1941 er varulven – med vekt på ulv – også virkelig til stede på lerretet. Med pels og alt.

Resten er, som man sier, historie.

Flere varulvfilmer dukket etter hvert opp, også fra andre studioer (ikke minst det berømte/beryktede Hammer Film Productions). I senere år har varulvene i tillegg blitt litt mere rock’n’roll. Underworld-filmene er et eksempel på det.

Men allikevel kan det virke som om varulvene, i tillegg til å framstilles som vampyrenes dødsfiender (noe som også er en moderne oppfinnelse), aldri klarer å fortrenge blodsugernes popularitet. Jeg vet ikke hvorfor. Det har muligens noe med at det sensuelle, som i moderne vampyrmytologi, alltid vil være mer forlokkende enn det rent dyriske. Vampyrene er blitt kulturelle og elegante, mens varulvene fortsatt bare er skremmende vanskapninger. Ja, ser vi bort fra visse moderne forsøk på å gjøre varulvene mer forlokkende da. Og nei, jeg gidder ikke å enda en gang nevne de filmene Som Vi Ikke Skal Snakke Om.

Både vampyrer og varulver representerer spennende europeisk folklore, og begge disse bøkene anbefales for alle som har sans for slikt. Forvent allikevel ikke vampyr- eller varulvversjoner av Kollektivet med det første.

Eller … Hmm …

(Dette er en redigert versjon av en tekst som opprinnelig ble publisert på Kollektivet.no i 2013.)

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: