fbpx

Jeg elsker å reise. Hvem gjør egentlig ikke det? Vel, jeg vet at det finnes de som ikke liker å reise, som trives best der de er og med alt som er trygt og kjent. Men de fleste jeg kjenner er som meg, de liker å reise og oppleve nye steder, nye folk og eventuelt nye kulturer. Men jeg liker å reise i Norge også, og ikke til utlandet for å oppleve ting. Rykter sier at vi har reisende folk i slekta, ei slekt som forøvrig kommer fra nesten hele landet, så jeg forteller meg selv at det er derfor jeg har lopper i blodet og fort blir rastløs om jeg må være for lenge på samme sted.

Jeg har vært heldig og har reist endel i utlandet løpet av mitt voksne liv. De fleste turene, kanskje bortsett fra to, har vært turer som svarte til forventningene på de fleste områder. Jeg har også vært heldig med at jeg aldri har opplevd noe dramatisk eller farlig på reisene mine. Det mest “dramatiske” må være den gangen jeg for første gang var i London for mange år siden, og sent en kveld forvilla meg inn i ei mørk sidegate i Soho. Jeg var kanskje aldri i fare, men der og da, der jeg gikk og plutselig møtte en gjeng skummelt utseende folk som kom mot meg, følte jeg meg utrygg. Heldigvis gikk det bra, og det var nok kun min egen frykt, og muligens fordommer, som spilte meg et puss. Den andre gangen var midt på Manhattan, en natt jeg med en viss promille skulle kjøpe en pakke røyk i en kiosk, og plutselig ble interessant for en fyr som begynte å følge etter meg. Men heldigvis gikk det bra den gangen også. Ellers har jeg bare hatt bra opplevelser, enten jeg har vandret på gatelangs i Montreal, reist med tog i Tyskland, bodd på shady hotell i Paris, diskutert politikk med palestinere i Jerusalem, drukket kaffe i Zagreb, besøkt turistfellene i Praha, eller spist ost og spekepølse mellom de franske alper. Poenget er at folk over alt stort sett er hyggelige, og har man den innstillingen, samt viser respekt for dem man møter, pleier det som regel å gå bra.

Jeg er også en av dem som kan like selve reisen, og ikke bare å komme fram til reisemålet. Her på vestlandet er tog dessverre en sjeldenhet, men tog er alltid gøy de gangene jeg har sjansen. Når det gjelder å reise langs veiene blir jeg fort bilsyk, så bussturer eller å sitte på med andre i bil er jeg ikke så happy med.

Men jeg er veldig glad i å kjøre bil selv.

Etter å tidligere ha pendlet de over 30 milene mellom Volda og Bergen hver fjortende dag i mange år har jeg forsåvidt vært nødt til å like bilkjøring. Men det er noe med det å kjøre, spesielt alene og ha veien og dagen for seg selv, som gir en egen god følelse. Høre den musikken jeg vil. Fise og rape når jeg vil. Stoppe når jeg vil. Joda, jeg forstår den amerikanske tankegangen, der bil og frihet er så tett knyttet sammen. Nå skal det jo sies at norske veier av og til kan være en stor utfordring, kanskje spesielt på vinterføre. Men bortsett fra en og annen idiot som insisterer på å kjøre forbi rett foran svinger og bakketopper, og en og annen sau eller ku som bruker veibanen som sin personlige boltreplass, så har jeg personlig heller aldri opplevd noe veldig dramatisk som bilfører.

Når det gjelder å fly så er jeg ikke like tålmodig alle ganger. Da er målet viktigere enn reisen.

Å miste bagasjen, eller å oppleve at den blir forsinket er frustrerende nok, men selve flyplassene i seg selv kan være ulidelig kjedelige. Eller stressende. Det er noe ved dem som hindrer meg i å slappe av. For meg å sitte på en flyplass og for eksempel prøve å gjøre noe kreativt, som å skrive på et manus eller tegne en skisse, er nesten umulig. Ikke får jeg til å lese ei bok heller. Som regel sitter jeg der og koper inn i mobil eller dataskjermen, drikker kaffe eller noe annet, spiser kanskje litt, men ellers tripper jeg rastløs etter å komme meg videre. Etter en tur til Roma for mange år siden, der jeg på vei hjem holdt på å miste flyet fordi jeg undervurderte størrelsen på Fiumicino-flyplassen, er jeg alltid litt stresset før jeg finner fram til rette gate, og møter derfor opp alt for tidlig. Når jeg har gjort det, prøver jeg å roe meg litt ned, men det er noe med lydene og alle folkene som hindrer meg. Derfor er lange mellomlandinger noe av det verste jeg vet på flyreise.

Eller, det verste er selvsagt når det blir kanselleringer.

For noen dager siden var jeg i hjembyen min Mosjøen og holdt et tredagers tegneseriekurs for elvene ved den videregående skolen der. Flyet tilbake skulle gå onsdag klokken 16.50, og jeg troppet opp i god tid, som jeg alltid pleier når jeg skal fly (av grunner jeg nevnte over). Men så ble selvsagt flyet innstilt på grunn av tekniske problemer. Det norske kortbanenettet og Widerøe gjør kanskje at man relativt raskt kommer seg til hver krinkelkrok i landet, men det er også sårbart for vært og vind, og slike tekniske problemer (som jeg tipper er en sekkebetegnelse for alt fra faktiske problemer med flyene til at piloten har forsovet seg). Vi fikk beskjed om at vi hadde to alternativer: Enten vente et par timer til på et annet fly som kanskje kunne lande, eller vente til dagen etter. Jeg er ikke så glad i flyplasser så jeg dro tilbake til min mor og ventet til dagen etter.

Jeg var booket om på et fly som skulle gå 11.10 torsdag formiddag, og denne gangen var det ikke noe problemer. Turen min skulle gå til Molde, og jeg var satt opp på melkeruten Mosjøen-Trondheim-Oslo-Molde. To timer venting i Trondheim var for meg veldig lenge, men jeg overlevde. Flyet til Oslo, med SAS denne gangen, gikk klokken 14, og alt var vel til jeg kom ombord i flyet. Da fikk vi vite at flyet måtte innom Ålesund for å plukke opp noen passasjerer som var strandet der fordi et annet fly hadde tekniske problemer. Jeg var allerede veldig forsinket, og innså at jeg ikke ville rekke 15.50-flyet til Molde fra Oslo. Så jeg spurte besetningen, som sikkert allerede var stresset nok av alle de andre passasjerene, om jeg ikke kunne hoppe av i Ålesund. Det er liksom ikke langt derifra til Molde. Men det kunne de ikke svare på før vi landet i Ålesund.

Så der satt jeg da, kjente hvordan stressnivået øke til faretruende høyder, og takket til og med nei til en kaffekopp for ikke å øke stresset ytterligere.

Vel framme i Ålesund spurte jeg igjen, og etter litt konsultasjon med kapteinen og en fyr fra flyplassen var det greit at jeg gikk av flyet før de som skulle på veltet inn. Jeg kom meg ut, innså at jeg måtte vente halvannen time på neste flybuss, men fikk overtalt en bussjåfør som ikke var i rute til å ta meg med inn til byen, der jeg fant en annen buss som tok meg videre til Molde.

Det “morsomme” i denne historien er at dersom jeg ikke hadde hoppet av i Ålesund men blitt med de andre til Oslo, hadde jeg kanskje ikke kommet fram den dagen heller. Mens jeg satt på bussen til Molde fikk jeg nemlig en sms fra SAS (hadde kapteinen eller besetningen på flyet glemt å gi beskjed om at jeg hadde hoppet av?) om at flyet de hadde ombooket meg på, som skulle gå klokka 17 fra Oslo til Bergen, var forsinket med 45 minutter. Hadde jeg blitt med til Oslo, hadde jeg nok omsider kommet meg til Bergen den kvelden, men hadde jeg kommet meg videre til Molde? Neste Bergen Molde gikk 20.45, men om jeg hadde kommet med på det fikk jeg aldri vite. Heldigvis.

Moralen i dette?

Selv om jeg er veldig glad i å reise, så er flyplasser noe herk, og flyreiser er noe som kan gi meg reisefeber i ordets rette forstand dersom ting ikke går etter planen.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: