fbpx

Jeg har laget tegneserier i ganske mange år nå, og selv om jeg hverken ser på meg selv som en ekspert eller som utlært i faget (jeg tror personlig at man aldri blir utlært), så har jeg jo litt erfaring. Jeg har opp igjennom årene ofte fått spørsmål om det å lage tegneserier, og da jeg skulle holde et tegneserieforedrag på biblioteket i Narvik for noen år siden, lagde jeg en slags liste basert på de klassiske Fjellvettreglene.

Ta listen for hva den er. Rådene jeg gir her er på ingen måte «Offisielle regler for tegneserieskapere», men kun basert på mine egne erfaringer.

1.Ikke lag en tegneserieroman uten trening.

Å lage en tegneserieroman (ofte kalt «graphic novel, eller «grafisk roman» – begge er uttrykk jeg hater som pesten) krever kunnskap og erfaring, og er neppe noe en nybegynner bør starte med.

Jeg husker da jeg som ung og overivrig tegneserieentusiast i 1986 deltok på et tegneseriekurs i Vestby, og for første gang traff andre med samme interesse. Jeg hadde bare ei ukesstripe i lokalavisa og noen serier i skrivebordskuffen å vise til, men var full av ambisjoner og planer. Hodet var sprengt av ideer etter å ha forlest meg på episke franske tegneserieromaner, og Moebius var som en gud for meg. Jeg presenterte ideene mine for Arild Midthun (lenge før han ble Donald-tegner) som holdt et foredrag på kurset, og husker veldig godt ordene han smilende sa da jeg fortalte om min plan om Den Store Tegneserieromanen: «Lag noe annet og kortere først.»

Der og da følte jeg det som en svikefull ørefik fra en jeg så opp til, og jeg ignorerte ham selvfølgelig.

Jeg skrev en tegneserieroman.

Skissemanuset på 46 sider til science fiction-serien «Barn av Zarr» skaffet meg en invitasjon til Bladkompaniet i Oslo, som da var Norges største tegneserieforlag. Jeg vet ikke hva de tenkte eller hvordan jeg i alle dager klarte å få dem interessert, men jeg troppet stolt og nervøs opp i lokalene deres på Kalbakken og presenterte manuset til et par av redaktørene. Jeg husker ikke hvem de var, men jeg husker hvordan de bladde igjennom skissene, så på tegningene, og smilende gav dem tilbake med ordene «Du hører fra oss.»

Jeg hørte selvsagt ikke mer fra dem.

Og jeg innså endelig visdommen i rådet Arild Midthun hadde gitt meg.

Jeg har møtt mange unge serietegnere opp igjennom årene som har de samme drømmene og planene som jeg hadde. De vil lage storslagne verk. Serieromaner. Seriebøker. Ambisjonene er enorme. Og la meg bare få det sagt: Ambisjoner er kjempebra! Ikke gi slipp på dem. Ikke gi opp drømmen.

Men ikke mist bakkekontakten heller! Det er alltid lurt å stikke fingeren i jorda. Store episke serieverk eller tegneserieromaner krever veldig mye arbeid. Og kunnskap. Og helst en god porsjon erfaring. Selvsagt kan det gå bra om du er dyktig, men lag helst noe annet først. Lag korte historier.  Skaff deg erfaring. Tren deg opp som serietegner. Lær å krype før du begynner å gå – for ikke å snakke om å balansere på slakk line. Ja du skjønner poenget.

2. Du trenger ikke fortelle andre hva du gjør.

Det er bedre å plutselig si til de rund deg at du straks ferdig (eller helt ferdig) med et nytt tegneserieprosjekt, og dermed overraske alle, enn å fortelle de samme at prosjektet du har snakket masse om ikke blir noe av.

Denne fella er det så utrolig lett å gå i. Du legger ut til venner og familie om det du holder på med, og gjør dermed fallhøyden stor dersom du ikke klarer å gjennomføre det, eller dersom det du har gjort ikke blir bra nok til å bli utgitt. Stephen King forteller i «Om å skrive» at han alltid skriver første utkastet til en roman med «døra lukket.» Det vil si han involverer ikke noen andre i arbeidets begynnelse. Dette rådet har jeg prøvd å følge selv. Både på grunn av det jeg nevner over, men også rent personlig. Involverer jeg andre i et prosjekt før det er ordentlig modent, mister jeg fremdriften. I verste fall mister jeg motivasjonen og det hele stopper opp.

Dette er selvsagt ikke noen absolutt regel. Folk er ulike, og du er ulik meg. For noen kan det å fortelle om det de holder på med være en inspirasjon, noe som får dem til å pushe seg selv. Dette må du vurdere selv.

3.  Ikke vis respekt for noe som helst.

Enten man ser på tegneserier som kunst eller som ren underholdning, å forholde seg til andres forventninger, regler eller indignasjon kan kvele hele prosjektet før det blir født.

Denne «regelen» er muligens kontroversiell. Vi lever i krenkelsens tid. Vi lever i en tid der alle har en formening om hva som er riktig og galt, hva som er krenkende, sårende eller upassende. Enten på egne eller på andres vegne. Og la meg ikke begynne med religion, kanskje spesielt islam, og alle uskrevne reglene som finnes for hva som kan oppfattes som krenkende eller støtende i den sammenhengen.

Det er selvsagt lov å ta hensyn. Det er selvsagt lov å vise respekt og folkeskikk. Men det er ingen som kan kreve det av deg. Vi lever heldigvis i et fritt samfunn, og enhver skal få lov å uttrykke seg selv og sine meninger på den måten han eller hun mener er best. Du skal selvsagt ikke bryte loven eller oppfordre noen til å bryte loven, men har du en idé som krever at du tråkker på tærne til noen, men du mener det ikke finnes alternativer, gjennomfør det. Har du et prosjekt som du vet er brennbart, som vil skape reaksjoner og overskrifter, og som kanskje vil stille deg selv i et dårlig lys, men du mener det ikke finnes gode alternativer, gjennomfør det.

Poenget mitt er at dersom du skal ta hensyn til alt og alle, risikerer du at det stopper opp. Jeg har selv opplevd det. I etterkant av bråket rundt disse danske Muhammed-tegningene for en del år siden var jeg en periode livredd for å gjøre noe som skulle gi meg trøbbel. Når jeg så hvordan folk og eiendom verden over ble skadet på grunn av tegninger ble jeg engstelig. I tegneserien Kollektivet har jeg flere ganger vitset med både religion generelt og islam spesielt, men plutselig ble jeg engstelig for hva som eventuelt kunne gi meg, familien min eller forlaget mitt trøbbel. Det gjorde at det hele stoppet opp i hodet mitt, og jeg klarte en periode ikke å være kreativ.

Dette er selvsagt en vurdering du selv må ta, og du må være villig til å ta konsekvensene på reaksjoner som måtte komme. Men tenker du for mye på hva som er såkalt politisk korrekt, tenker du for mye på hvem som blir krenket eller såret av det du planlegger, så risikerer du at kreativiteten stopper opp. Da er det faktisk bedre å jobbe helt uten filter, for så å vurdere det hele og eventuelt gjøre justeringer i etterkant

Det er en klisjé, men kunsten være fri. Inkludert tegneseriekunsten.

4. Vær forberedt på motgang. Den kommer. Alltid.

Å være tegneserieskaper er en hobby eller et yrke brolagt med nederlag fra begynnelse til slutt.

– Nå høres du fryktelig negativ ut, tenker du kanskje. Og jeg overdriver bittelitt, men det er en sannhet i det. Enten man snakker om tidsbruk, finansiering, publisering, distribusjon, lesernes mottakelse, eller egen motivasjon, så vil du før eller senere garantert møte motgang.

Tidsbruk og finansiering. Å lage tegneserier tar tid, og har du det ikke som jobb kan det være vanskelig å forsvare timene du bruker på å lage serier kontra det å faktisk ha en jobb som gir penger til husleia. For ikke å snakke om at kjæreste, familie og venner kan lure på hvorfor du vil sitte over tegnebordet heller enn å tilbringe tid med dem. Jeg har ikke tall på alle helger, ferier og fridager jeg har måttet jobbe for å rekke en frist, noe som selvsagt ikke har vært populært blant de rundt meg, og som igjen har skapt dårlig samvittighet hos meg selv.

Publisering. «Skrivebordskuffen Forlag AS» er muligens Norges største forlag, både når det gjelder tegneserier og romaner. Å få ting utgitt er ikke selvsagt, selv ikke for oss som lever av det vi gjør. Vær forberedt på å bli refusert. Mange ganger! Du kan selvsagt publisere tegneseriene dine selv på nett eller papir, men da slipper du uansett ikke unna det neste problemet:

Mottakelse. Enten du publiserer selv eller gjennom et forlag så er det alltid en ukjent faktor om det du har laget faktisk blir lest og/eller likt. Enten du har få eller mange lesere, å bli lest er noe alle tegneserieskapere ønsker. Ingen lager tegneserier kun for seg selv. For ikke å snakke om hvordan mottakelsen blir. Du kan risikere at det du har brukt utallige timer på blir slaktet, eller du kan risikere at det blir ignorert, som kanskje er det verste. I slike stunder er det veldig viktig å holde tunga rett i munnen. Blir ikke mottakelsen som du forventer, så ikke legg deg ned og grin. Bruk det. Ta lærdom av det. Lag noe bedre neste gang.

Og da er vi inne på det kanskje aller viktigste du kan møte: Mangel på motivasjon. Tingene jeg nevner over kan noen ganger gjøre deg frustrert, lei deg eller sur. Du kan begynne å tvile på deg selv, på at det du gjør er bra nok, eller verdt å holde på med. Hvorfor ikke heller ha frimerker som hobby? Hvorfor ikke heller bli en gamer? Hvorfor ikke heller studere og få deg en trygg jobb i det offentlige?

Nå tenker du kanskje at dette er ting jeg som lever av tegneserier aldri opplever, men tro meg, jeg har møtt disse tingene selv mange ganger. Jeg også opplever av og til at det jeg gjør ikke fanger andres interesse eller at det jeg har laget ikke blir likt. Når anmelderne er grinete har jeg lurt på hvorfor jeg gidder å ofre så mye tid og energi på noe som jeg føler ikke blir verdsatt.

Det er da det er så viktig å fortsette. Å aldri gi opp.

Å stange hodet i veggen er noen ganger den beste skolen en serieskaper kan oppleve. Har du virkelig lyst å lage tegneserier, snur du alle nederlag du opplever til noe positivt, noe du lærer av. Noe som gjør deg bedre.

Klarer du ikke det, bør du kanskje ikke lage tegneserier i det hele tatt.

5. Lytt gjerne til erfarne tegneserieskapere.

Ingen blir helt utlært som tegneserieskapere. Alle befinner seg på ulike nivå av en erfaringsstige, og alle som står over deg på denne stigen har noe du kan lære av.

Nå er selvsagt ikke alle råd fra erfarne tegneserieskapere like gode, og det kan hende rådene jeg gir deg her heller ikke oppleves som spesielt bra. Men de fleste serieskapere jeg kjenner er der de er gjennom mye prøving og feiling, og den erfaringen vil de som regel gjerne dele med andre. Ta imot de erfaringene, tygg på dem, men spytt dem ikke ut sånn uten videre.

Det går selvsagt fint an å være hundre prosent autodidakt, det vil si selvlært. Det går fint an å ignorere alle andre og kjøre sitt eget løp, og resultatet kan selvsagt bli bra. Men min erfaring er at erfaringer fra andre bør lyttes til. Jeg har alltid lyttet til andre og lært av andre, og det syns jeg du også bør gjøre.

6. Bruk det tegneutstyret du liker best.

Det finnes ikke lenger noen regler for hva du kan tegne med.

Jeg husker for mange år siden, på tegneseriefestivalen Raptus i Bergen, da serieskaperen Karine Haaland fikk et spørsmål fra salen om hva slags tusjer hun tegnet med. «Sånne som jeg kjøper i butikken,» sa hun.

Da jeg som ung fikk tak i et lite norsk kompendium om det å lage tegneserier var et av punktene at man måtte tegne med svart tusj på hvitt papir. Tusjen skulle være «svart som synden», helst vannfast, og papiret helst et dyrt Schoellerhammer. Jeg aner ikke hvor mye av lommepengene mine jeg brukte på å kjøpe profesjonelt utstyr, være seg papir eller ymse tegneredskaper. Og på den tiden var det kanskje nødvendig.

I dag, med de mulighetene vi har til digital retusjering, spiller det egentlig ingen rolle hva du bruker. Jeg fikk allerede for mange år siden vite at en kjent svensk serieskaper som het Rolf Gohs tegnet med svart kulepenn, og det «blew my mind», som det heter. En profesjonell serieskaper som ikke tegnet med penesplitt eller pensel dyppet i dyr, flytende tusj? Det var utrolig. Og det åpnet øynene mine.

Ved hjelp av Photoshop eller et annet program kan man i dag tegne med hva som helst, og tilpasse det hele perfekt før det skal i trykken. Skal du publisere på nett betyr det i alle fall ikke noe. Bruk blyant, tusj, penn, whatever. For ikke å snakke om dersom du tegner heldigitalt, det vil si ikke bruker tusj og papir over hode. Dette har blitt mer og mer vanlig i dag, og nå føler jeg meg nesten som en dinosaur som fortsatt insisterer på å bruke papir og tusj. Men jeg bruker alle typer tusjer når jeg lager Kollektivet. Inkludert billige, som jeg «kjøper på butikken.»

7. Jobb gjerne alene, men ikke nødvendigvis.

Å lage tegneserier kan være en ensom ting, og det er helt ok dersom du er like flink til å både skrive og tegne.

Det er ikke å komme bort fra at vi alle har ulike talenter. Noen er bedre på å forteller historier enn å tegne dem, og motsatt. Det finnes tegneserier med fantastiske tegninger men med dårlige manus, og det finnes knallgode manus, men tegnet dårlig. Kjenn din begrensning. Er du ikke flink å tegne, vurdér å få noen andre til å tegne for deg. Og er du dårlig på å lage historier, få andre til å skrive manus.

Kanskje spesielt gode manus har tradisjonelt vært en mangelvare.

I utlandet er denne arbeidsdelingene kanskje mer vanlig enn her hjemme. Her i Norge har ofte manusforfatter og tegner vært samme person, men variabelt resultat. Selvsagt finnes det folk som behersker begge delene like bra, men det er ingen selvfølge.

Er du ikke like stødig i tegning kan du selvsagt slippe unna med å si at du tegner i en «personlig» eller «naivistisk» stil, men selv sliter jeg med det der. Det finnes serier som får gode anmeldelser for historiene sine, men som jeg ikke gidder lese fordi tegningene ikke appellerer til meg. Streken blir for «personlig» eller for «naivistisk» rett og slett. For all del, mange anmeldere applauderer det, men jeg selv liker det ikke så godt.

Dette er selvsagt en smakssak. Når jeg holder kurs, sier jeg at kan du tegne en strekmann, så kan du lage tegneserier. Og det er helt sant. Men samtidig er det ikke å komme bort ifra at skal man lage tegneserier for et større marked er det ingen ulempe å kunne tegne godt. Akkurat det er et utsagn enkelte vil være uenig med meg i, men det bryr jeg meg ikke om. Skal jeg lese en tegneserieroman, så må ikke bare manuset men også tegningene appellere til meg.

Jeg tenker om meg selv at jeg er en helt ok tegner, og både tegner og skriver Kollektivet alene. Det går bra siden jeg føler jeg behersker stripeformatet rimelig greit. Jeg vet også at jeg er flink til å lage historier. Men jeg er ikke flink til å tegne realistisk. Så om jeg skulle få ideen til en tegneserier som krever mer realistiske figurer enn de i Kollektivet, vil jeg kontakte en annen tegner.

8. Stopp i tide. Det er ingen skam å ombestemme seg.

Ser du at det du holder på med kanskje ikke holder mål, stopp!

Noen ganger får man en idé man syns er kjempebra og setter i gang arbeidet, men etter som det skrider framover begynner tvilen å gnage: Er dette bra nok? Spesielt i manusfasen. Kanskje man får noen andre til å se på det som er gjort og som stiller spørsmål, eller man følger (det gode) rådet man ofte får om å legge arbeidet bort en stund for så å se på det igjen med friske øyne. Dette med å bli blind for eget arbeid er veldig lett, og ofte ser man ikke egne feil før det er for sent.

Jeg har selv opplevd det flere ganger. Noen ganger har jeg tegnet en ferdig stripe, men så ser jeg plutselig at den ikke holder mål, og kasserer den. Eller jeg forsøker om mulig å endre den til det bedre. Det kan være alt fra idé til rytme, ja hva som helst. Noen ganger må jeg bare endre teksten. Andre ganger ser jeg ikke før det er kommet på trykk at stripa eller serien ikke fungerer, og da er det bare å gnage seg på knokene, glemme det og gå videre. Hadde jeg latt ting hvile litt før jeg sendte det inn, hadde slike blemmer kunne blitt unngått. Så selv en med min erfaring kan tråkke i salaten av og til.

Har du fulgt råd nummer 2 fra meg her, ligger det ingen skam i å stoppe i tide dersom du ser at her må du gjøre noe annet. Eventuelt avslutte hele prosjektet. Har du imidlertid annonsert det med brask og bram, bør du i alle fall stoppe opp og gå igjennom hele greia på nytt for å gjøre det bedre.

9. Vær tålmodig! Grav deg ned i arbeid om nødvendig.

Å lage tegneserier krever tålmodighet og tar tid. Av og til mye tid. Da bør du legge forholdene til rette for det.

Som jeg har nevnt over her, å lage tegneserier kan spise opp tid du ellers kanskje ville ha brukt med familie og venner, og du må være forberedt på tilbringe mange enslige timer foran tegnebordet eller datamaskina mens andre er på fest og har det gøy. Tegneserier krever tålmodighet. Det er blitt sagt at å lage seriestriper er som en sprint, mens lengre serier er som en maraton. Uansett så krever det at du dedikerer deg til oppgaven, spesielt dersom du har en deadline å forholde deg til.

Når det gjelder deadline finnes det to typer. Du har for det første slike som en oppdragsgiver gir deg. Disse er ubrytelige. Absolutte! Du skal aldri tulle med en deadline. Du kan selvsagt spørre om du kan få en utsettelse, men du må alltid overholde frister som er gitt. Om ikke risikerer du sure redaktører, en skjennepreken, og i verste fall mister du jobben. Å overholde en deadline kan av og til være et pes. Det kan kreve at du ofrer alt rundt deg, inkludert søvn og personlig hygiene. Men det må til. Tro meg. Du vil ikke være en sånn en som ikke overholde deadline.

Så har du slike deadlines som du setter for deg selv. Noen kaller det milepæler eller delmål. Det kan være en god idé for å piske deg selv gjennom prosjektet. Én frist for ferdig manus, én frist for skisser, én frist for fargelegging, og så så videre. Enten for hele prosjektet eller for deler av det. Noen lager lister eller egne skjema der de krysser av etter hvert som arbeidet går framover. Uansett hva du velger så er poenget med slike delmål oversikt og egen motivasjon. Du skal vite at du på en gitt dato skal være ferdig, og for å bli ferdig må du rekke delmålene under veis.

Til slutt…

du følge disse reglene? Tja, jeg anbefaler det, men du selvsagt ikke. Alle jobber på sin måte, og dette er basert på hvordan jeg jobber og den erfaringen jeg har.

Det aller viktigste er at du gjør noe du elsker. Å lage tegneserier kan være slitsomt, stressende og frustrerende, men skal først og fremst være gøy. Vi som lager tegneserier gjør ikke det fordi vi blir rike, tvert imot. (Jeg er kanskje en av de få i Norge som enn så lenge kan leve av det, men jeg er hverken rik eller har en fet årsinntekt.) Vi gjør det heller ikke fordi vi får så mye anerkjennelse, for tegneserier blir ofte oversett og underkjent både i media og blant mannen i gata.

Vi gjør det fordi vil syns det er det er det morsomste og mest fornuftige vi kan bruke tiden vår til. Vi gjør det fordi vi elsker tegneseriemediet.

Det er den viktigste regelen av dem alle!

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: