Jeg forbannet de kjipe skoene mine atter en gang i det jeg våknet lørdag med ømme bein og en rygg full av spiker (du kan lese om dagen før her). Men heldigvis er min nye fotografvenn like glad i kaffe som meg, og fikset også denne morgenen godt svart brygg som fikk kroppen til å fungere. Men ørene suste, og vi var enige om at spesielt Slayer-konserten i går var brutal for trommehinnene. Natta før fikk jeg et par ørepropper av hun fra Sverige jeg ble kjent med, og disse skulle jeg bli svært glade for å ha denne dagen.

tor3-1

Sjefen for Metal Hammer dukket opp med mat kjøpt i Sverige. Vi var jo så nær svenskegrensa at å kjøre dit for å handle frokost er helt innenfor. Etter mat bar det så opp til festningen igjen for nok en dag full av musikk. Og sol, skulle det vise seg. Dagen ble ganske flott, men en kraftig vind gjorde at den øverste scena, Huth, måtte stenge. To av bandene som skulle spille der ble kansellert, mens resten ble plassert mellom de som allerede var satt opp i teltscena.

tor3-2

Første konsert ut denne dagen var Black Star Riders, et band bygget på restene av legendariske Thin Lizzy. Og med stemmen til vokalisten Ricky Warwick høres de egentlig ut som en moderne versjon av originalbandet, ikke minst når de covrer dem. Jeg liker den siste plata som kom i år, «Heavy Fire» og så litt fram til konserten. Dessuten skulle jeg teste ut de nye øreproppene jeg hadde fått. Og begge delene funket. Bandet slet litt med å få opp stemninga, men gjorde en helt grei opptreden, også da de kjørte på med noen Lizzy-covre. Unntaket var en meningsløs trommesolo. Hallo, slikt hører 70-tallet til, eller kun om du er like dyktig som Neil Peart. Nåvel, øreproppene var i alle fall fantastiske. Jeg kunne stå rett foran høyttalerne og høre musikken godt, samtidig som ørene mine smilte og hadde det behagelig. Så du kan si jeg ble en smule irritert på meg selv for at jeg ikke hadde skaffet slike allerede på torsdag.

tor3-3

Neste konsert for min del var Delain, et symfonisk metalband fra Nederland med et par tidligere medlemmer fra mer kjente Within Temptation. De spilte i teltet, og hadde en veldig bra lysshow som også fotografene ble glade i. Jeg ble fortalt at mange artister i dag bruker LED-lys, noe som visstnok er et problem når man skal ta bilder. Hva Delain brukte aner jeg ikke, men folka med et kobbel kameraer rundt nakken var happy. Fra scenen kjørte bandet på med showet sitt, og vokalisten Charlotte Wessels var flink til å få opp stemningen ytterligere hos det i utgangspunktet entusiastiske publikumet. Symfonisk metal kan være veldig bra det, og selv om jeg ikke har hørt særlig på Delain før, var jeg veldig fornøyd med det jeg fikk oppleve.

Jeg har fortalt om mobilen min som slet. Stadige turer opp til presserommet for å lade den ble etter hvert en rutine, og da benyttet jeg samtidig anledningen til å bli kjent med nye folk. Det var jo flere som lurte på hvem jeg var journalist for, og da jeg sa jeg ikke var det men kun en tegner som hang med Metal Hammer-folka, tok alle det med godt humør. Og da de fikk høre hva slags serie jeg lager, ble det jaggu til at jeg måtte lage noen Ronny-tegninger til dem også, siden de fleste kjente til Kollektivet. Sånt er jo bare hyggelig selvsagt. Selv da hun ene sa hun kun leste Kollektivet på toalettet.

tor3-4

Neste artist på hovedscenen var australske Airbourne. Dette er vel det nærmeste man kommer AC/DC uten å faktisk være AC/DC, eller uten å være et direkte coverband – selv om de har innrømmet at det første materialet de laget var sterkt inspirert av deres adskillig mer berømte landsmenn. Nå vil jeg jo påstå at mye de har laget siden også er rimelig AC/DC-inspirert, men nok om det. Foran en fullsatt festivalplass badet i solskinn kjørte de på med voldsom energi, og klarte å skape stor stemning blant publikum. Det var thight, publikumsvennlig og morsomt. Et sånn typisk band jeg nesten aldri gidder høre på plate, men som er underholdende å oppleve live mens man drikker øl.

tor3-5

Etter en ny lade-, toalett-, drikke- og pratepause i presserommet var det så tid for et band jeg var veldig spent på å oppleve live for første gang, nemlig Satyricon. De er vel kanskje det aller største black metal-bandet vi har i dag (her er sikkert noen metalfolk uenige, men greit), og selv om jeg ikke har hørt særlig på sjangeren må jeg innrømme at de har noen låter som jeg virkelig liker. Full av forventning troppet jeg og en av mine nye journalistvenner opp foran scenen, og det tok ikke lang tid før hele plassen ble fylt opp. Sigurd «Satyr» Wongraven er jo en fyr jeg har sett i ulike sammenhenger på tv. I tillegg liker jeg vinen han lager, så jeg følte i alle fall at jeg hadde et slags forhold til mannen. Og hverken han eller resten av bandet skuffet. Scenen var mørk og til tider dekket av røyk mens musikken dundret ut med tilnærmet kirurgisk presisjon. Nå er jo Kjetil «Frost» Haraldstad en glimrende trommis i utgangspunktet, og når selv lyden på trommene er så klokkeklar som dette, ble det hele som en mørk og dyster festforestilling. Wongraven har en voldsom autoritet på scenen, og med sitt pandasminkede ansikt og sitt spesielle mikrofonstativ ble han det naturlige midtpunktet. Jeg kjenner som sagt ikke så godt til låtene deres, men da de kjørte i gang med «Now, Diabolical» var jeg fullstendig med, og da de avsluttet med to av mine favoritter, «Fuel for Hatred» og «K.I.N.G.» var jeg i fan-modus. Bravo, Satyricon. Dere har overbevist meg. Og er jeg i Oslo i november kan det faktisk hende jeg dukker opp på konserten de skal ha der.

tor3-6

Igjen måtte jeg lade mobilen, noe som fikk meg til å komme litt for seint til konserten med Enslaved i teltet. Enslaved liker jeg, og jeg så veldig fram til å se dem. Men jeg ble kanskje litt skuffet over lyden. Greit nok, det skal være litt brutalt grumsete, men etter den knall gode lyden på Satyricon var dette en liten nedtur. Nå stod jeg kanskje ikke optimalt plassert, men allikevel. Og jeg fikk ikke høre favorittlåta mi, «Death in the Eyes of Dawn» fra den fantastiske «Riitiir»-skiva. Om de spilte den før jeg kom vet jeg ikke. Men håper jeg får sjanse til å oppleve bandet igjen om ikke lenge.

tor3-7

Så var tiden kommet til festivalens store headliner, Five Finger Death Punch. Et band jeg må si jeg ikke har hatt noe forhold til, og måtte høre meg opp på før jeg kom nedover. Dette er blankpolert amerikansk metal i øverste del av popularitetsskalaen, med Billboard-plasseringer, gigantiske show og et stort apparat rundt. Denne gangen var ikke originalvokalisten Ivan Moody med, visstnok på grunn av interne gnisninger i bandet (les: mannen er rimelig ustabil), men erstatteren Tommy Vext gjorde en veldig god jobb der han spratt rundt på scenen og hadde til tider publikum i sin hule hånd.

tor3-7b

Publikumsfrieriene var åpenbare, blant annet det sympatiske ved å dra to gutter opp på scenen for å gi dem en signert gitar. Stemningen blant det enorme publikumet var i alle fall upåklagelig der bandet kjørte på med låter som «Wash it all away», «Jekyl and Hyde» og «Burn MF». Ble jeg personlig overbevist? Ikke helt. Ble fortalt at selv om Vext gjorde en god jobb, mangler han galskapen og de skarpe kantene til originalvokalisten. Kanskje det var det som manglet for meg, eller kanskje det var fordi jeg for første gang stod litt på avstand og ikke opplevde en konsert nede i det bølgende publikumshavet? Jeg vet ikke.

Jeg var i alle fall ganske mett av inntrykk på dette tidspunktet, og gikk derfor glipp av konserten med Amaranthe i teltet etterpå, som alle fortalte var knallbra. Typisk!

tor3-8

Festivalens siste show på hovedscenen var det svenske Sabaton som stod for. Sabaton har spesialisert seg på tekster og tilhørende sceneshow som handler om krig og konflikter, og det er jo spennende nok. Men de spiller power metal, en sjanger jeg egentlig skyr som pesten. Så jeg var superskeptisk. Men også her ble jeg i forkant gitt forventninger på grunn av sceneshowet deres, og at de skulle spille mesteparten av plata «Carolus Rex», som handler om det svenske imperiet under Karl den 12. Og det, tenkte jeg, kunne jo bli spennende. Spesielt siden svenskekongen ble skutt under beleiringen av akkurat denne festningen i 1718. Så jeg kunne liksom høre de historiske vingeslagene flappe tungt over hele området da jeg og noen andre troppet opp foran scenen. Men hva skal jeg si? Musikalsk ble det hele som forventet, en real nedtur. Ja, jeg innrømmer at jeg er subjetiv her, men musikken til Sabaton er pompøs crap i mine ører. Sorry, dere som er fans av bandet altså.

tor3-8b

Sceneshowet derimot var morsommere. Svært fargerikt, med fargene gult og blått i fokus, masse pyro, bomber og statister i militæruniformer fra 1700-tallet som vandret rundt og fungerte som levende kulisser. Visuelt popøst og nasjonalistisk, men det funket ganske bra. Allikevel, da bandet fyrte opp andre del av settet med en film på stort lerret fra andre verdenskrig hadde jeg egentlig fått nok. Musikken er fryktelig kjedelig i mine ører, og det visuelle etter «Carolus Rex»-delen var på langt nær så spennende. Så alt i alt var hele konserten egentlig en nedtur, og jeg tenker at den eneste grunnen til at Sabaton fikk avslutte festivalen var det historiske elementet. Men for all del, fansen hadde det fett foran scenen, men lengre bak så jeg at mange folk ganske fort begynne å trekke seg tilbake.

Vazelina Bilopphøggers avsluttet hele festivalen i teltscenen, men da var det egentlig tid for meg og mine å dra. Vi hørte klassikere som «Gi meg fri i kveld» i det vi passerte teltet, og rapporter etterpå fortalte om stor stemning der inne. Men jeg var gåen, og da vi kom frem ble det litt enkel nattmat i form av spareribs og cola, nattmat som passer seg etter mye rock og metal, før sovesofaen lokket.

tor3-9

Så for å oppsummere:

Tons of Rock 2017 var en kjempeopplevelse. Masse bra musikk, masse bra folk, nye venner og nok øl til at vonde sko og dårlig mobilbatteri ble levelig. Men neste år skal jeg ha ørepropper fra dag èn. For ja, jeg vil tilbake neste år også for da har festivalen femårsjubileum, og man kan jo bare håpe og drømme om alle de fete artistene som skal spille der da. Vel blåst!

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: