Jeg våknet fredag formiddag stiv og støl etter torsdagens dårlige sko og en ikke alt for behagelig sovesofa, og vurderte sterkt å komme meg ned i byen for å kjøpe noe annet fottøy. Litt press bak pannelappen var det jo også. Men etter en god frokost tenkte jeg at det skulle gå bra, og iført min splitter nye Opeth-skjorte gikk vi opp til festningen. Med pressebeviset kom vi oss glatt igjennom snarveier der publikum ellers ikke får tilgang, og mens fotografene og de andre begynner å gjøre seg klar på presserommet, innså jeg at det gode været dagen før ikke ville gjenta seg denne dagen. Heldigvis hadde jeg skaffet meg en regnponcho, noe som skulle komme godt med.

tor2-1

Men før regnet satte inn gikk jeg opp på den lille scenen på toppen der bandet Invaders gjorde seg klar. Dette er fire unge karer fra Oslo som spiller thrash metal, og selv om de var uerfarne veide de det opp med sjarmerende småsnakk mellom låtene og gode spilleferdigheter. Lite folk hadde funnet veien opp til scenen denne formiddagen, men vi som kom fikk med oss en energisk konsert. Alt i alt en god start på dagen. Jeg gjorde ferdig kaffekoppen min i det regnet kom, og tenkte at det var på tide med dagens første festivaløl, og å trekke ned til teltet.

Der kom Ondt Blod fra Kirkenes på scenen. I utgangspunktet var jeg skeptisk. Hardcore er ikke en sjanger jeg er så veldig glad i, og derfor ikke har hørt så mye på. Men utenfor teltet strømmet regnet ned, og siden jeg ikke ville ha vann i ølet tenkte jeg å gi dem en sjanse. Det var mange andre i teltet også, og jeg lurte på om alle kom for å høre på bandet, eller om de også ville søke ly. Men etter hvert som jeg ble stående og høre på dem, forandret jeg mening. Dette var faktisk ganske bra, og jeg forstår godt at de både ble nominert til Spellemannprisen og er plukket opp av Kvelertak for å turnere med dem. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at både bein og nakke rykket til i takt med musikken, og da de var ferdige var jeg glad for at jeg opplevde det en festival kan gjøre: Introdusere deg for ny musikk som du finner ut at du faktisk liker.

tor2-2

En av dem jeg bodde sammen med hadde anbefalt svenske Avatar. Hun kjenner bandet godt, og sammen med andre jeg snakket med ble jeg fortalt at de var en opplevelse live. Jeg har hørt litt på dem før, uten å blitt helt hekta. Men siden de spilte på hovedscenen måtte jeg selvsagt gi dem en sjanse. Og jeg ble ikke skuffet. Teatralsk death metal, joda – det funket som pokker. Etter «Hail the Apocalypse» fikk jeg vondt i nakken av min egen headbanging. Med karismatiske Johannes Eckerström i front, en mann som sikkert har like lang tunge som Gene Simmons, og i alle fall liker å vise den fram, gav de et forrykende show til det store publikumet. Bandet hadde dessverre ikke med seg fullt sceneshow, men de hadde kule kostymer og gav alt og mer til, og jeg var storfornøyd.

tor2-3

I presserommet var stemningen som alltid god, og jeg kom i snakk med stadig flere av journalistene og fotografene der. Alle svært hyggelige folk. Ja det var nesten som jeg følte meg som en del av dem etter hvert, selv om inntaket mitt av øl nok var større enn deres (de var tross alt på jobb, mens jeg bare var på «jobb».)

tor2-4

Regnet kom og gikk litt denne dagen. Og det var stort sett opphold da Phil Campbell and The Bastard Sons kom på hovedscenen. I alle fall føltes det sånn. Phil var gitarist i Motörhead fram til Lemmy døde i 2015 og bandet ble oppløst. Da formet Phil sitt eget band, bestående av de tre sønnene Todd, Dane og Tyla, samt vokalist Neil Starr, og fortsatte egentlig der Motörhead slapp. Vi snakker om bredbeint og thight hardrock med baller store og hårete som kokosnøtter, og der covring av klassiske Motörhead-låter er en naturlig del av pakka. Jeg opplevde Motörhead live under Sweden Rock i 2009, og som fan av Lemmy må jeg innrømme at jeg ble full av følelser (på en maskulin måte selvsagt) da de kjørte i gang klassikere som for eksempel «Ace of Spades» og «Killed by Death». I tillegg til Motörhead-låter og eget materiale, fikk vi også en knallversjon av Black Sabbaths «Children of the Grave», og for meg var dette fredagens første virkelig store musikalske opplevelse.

tor2-5

Jeg var en lykkelig og følelsesmessig litt ustabil mann da jeg vaklet meg til ølteltet for å kjøpe mer drikke, og gikk videre til teltscenen for å oppleve neste artist. Norske Spidergawd har siden knalldebuten i 2014 etablert seg som et stort band, og de beviste storheten sin i teltet denne fredagen på Tons of Rock. Fortsatt fortumlet etter Campbell-konserten kom jeg til et nesten fullstappet telt med stor stemning. Bandet viste hva de er gode for, og kjørte på med fullt trøkk.

Ør vaklet jeg ut fra teltet for å komme meg til neste konsert, nemlig Emperor. Jeg har lenge hatt stor sans for soloplatene til frontmannen Ihsahn, men kjenner ikke selve bandet så bra. Ja jeg vet, Emperor var en av de viktigste bandene i utviklingen av norsk black metal. Men igjen, sjangeren har aldri interessert meg før utover det rent visuelle. Så jeg gikk dit med åpent sinn sammen med en journalist som skrev for et svensk musikkblad. Og Emperor leverte varene med et voldsomt trøkk. Jeg måtte spørre meg selv: Begynner jeg å like black metal? Dette var i alle fall noe jeg likte.

tor2-7

Ganske mett av inntrykk (og øl, men ikke så mye mat; jeg glemte egentlig å spise noe særlig, men det var ikke så rart siden festivalmaten ikke var mye å skryte av; jeg mener, en lunken karbonadeburger i tørt brød, litt kinakål og ei skive ost for en hundrings? Skjerp dere, Tons!) gikk jeg tilbake til presserommet for å hvile ører, bein og rygg, og skrive ned inntrykkene mine så langt.

tor2-8

Nå gikk «alle» og ventet på Slayer som skulle spille klokka 21, og siden jeg digger bandet men aldri har sett dem live, gledet jeg meg stort.

tor2-9

Slayer ble en maktdemonstrasjon på høyt volum. Gleden over å se en svært vital Tom Araya som gliste i julenisseskjegget sitt og så ut til å kose seg fordervet fikk meg til å glemme at jeg egentlig stod alt for nært scenen og lydkilden, noe som ørene ikke var så glade for. Uansett, jeg og vennene mine og i alle fall fem tusen andre tilskuere kunne gå bananas til den ene klassikeren etter den andre. Fra låta «Repentless» fra nyplata fortsatt de med en rekke klassikere fra den velfylte katalogen. Spillegleden lyste fra scenen, og savnet av den avdøde grunnleggeren Jeff Hannemann forsvant fort. Dette var Slayer som jeg forventet det: Brutalt, storslagent og i storform. Ja selv Arayas stemme funket utmerket denne dagen.

tor2-9b

Med ringende ører måtte jeg ha en musikalsk pause etterpå. Jeg var lykkelig, veldig fornøyd, og gledet meg nå til det som jeg hadde sett fram til helt siden jeg reiste nedover. Artisten som jeg digger nesten på linje med mine andre store favoritter Rush og Opeth, skulle på scenen ved midnatt. Og jeg skulle ikke bli skuffet.

tor2-10

Allerede før Devin Townsend Project kom på scenen følte jeg forventningen i alle deler av kroppen. Jeg og en kompis presset oss nesten helt fram til scenekanten, og da Devin og resten av bandet kom på og åpnet med «Rejoice», eksploderte forventningen. Dette var for meg julaften, søttende mai og månelandingen samtidig. All objektivitet var blåst bort. Jeg var blitt en 100% fanboy, og brøt ut i følelser og ..tja, religiøs ekstase. Hva mer kan man si?

(Her vil jeg bare gi tusen kaktus til de fem fulle idiotene som plutselig prøvde å lage en moshpit rett ved siden av meg, totalt malplassert. To av dem landet nesten på meg, og hadde jeg ikke vært i så godt humør hadde jeg muligens klint til dem. Men noen andre grep inn og fikk roet toskene ned. Heldigvis!)

tor2-11

Med knallåter som «Failure», «Deadhead», «Supercrush» og ikke minst «Kingdom» var jeg i min egen verden. Devin har et imponerende stemmeregister, og ikke minst en sær og selvironisk humor som han gladelig delte mellom låtene. Og da de siste tonene til «Higher» tonet ut var jeg både svett, sliten og svært lykkelig. Jeg kunne tusle tilbake til huset etterpå, drikke dårlig boblevann med de andre, og kjenne at verden var et litt bedre sted.

Dagen etter skulle jeg få flere store musikalske opplevelser. Samt en ikke fullt så stor, for å si det forsiktig.

Les om dag 1 her.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: