Jeg fikk for et par uker siden spørsmål fra Metal Hammer Norway om å bli med på Tons of Rock i Halden. Tre dager med øl, rock og solskinn burde hjelpe på humøret, som har vært elendig den siste måneden av mer personlige grunner. Så jeg var ikke vanskelig å be, og heiv meg derfor på nattbussen fra Volda til Oslo, der jeg ble plukket opp av en av bladets fotografer torsdag formiddag. Jeg hadde sovet dårlig på bussen og var trøtt som en gymsokk, men kaffe og en boks energidrikk hjalp på.

Sammen med to andre med samme yrke kjørte vi så nedover til Halden. Det ble mye fotoprat underveis, så jeg prøvde å henge med og ikke si for mye som skulle avsløre hvor grønn jeg er på området. De skjønte det nok, men var både vennlige og inkluderende. Under en rastepause kom enda en fotograf bort til oss, fra Dagbladet, og mange gode historier om livet som konsertfotograf og nykkene til mange artister fikk meg til å skjønne at jeg på ingen måte overdriver når jeg lager tegneserien Blacktööth.

Vel framme i Halden bar det rett opp på festivalen for å få akkrediteringen på plass. Siden jeg var med MHN fikk jeg også presseakkreditering, noe som var kult. Med tilgang til presserommet, og ikke minst et ordentlig toalett (alle som har vært på festival vet at man noen ganger kan gi høyrearmen for tilgang til ordentlig toalett), glemte jeg fort at jeg egentlig hadde treng en dusj etter en lang natt på bussen.

tor-1

Presserommet på en festival var Terra incognita for meg, og til å begynne med følte jeg meg rimelig lost. Her havna jeg i et mylder av journalister og fotografer fra både inn- og utland, og hva pokker gjorde egentlig jeg der? Jeg, en skarve serietegner? Men jeg slappet fort av og det tok ikke lang tid før jeg følte meg inkludert i flokken. Det eksisterer nemlig et slags bror- og søsterskap mellom dem. De reiser rundt på konserter og festivaler og blir naturlig nok kjent med hverandre. Tonen er lett og hyggelig selv om de strengt tatt er konkurrenter, og stressnivået er til tider høyt når fotografier skal lastes opp og sendes, og artikler og anmeldelser skal skrives. Selv innså jeg fort at jeg ikke bare ville bruke dagene til å drikke øl og høre på musikk, men hente ideer og inspirasjon til Blacktööth-serien min som går i MHN. Så mellom konsertene, mens de andre satt med foto- og datautstyr til utallige tusen kroner, satt jeg og noterte på min ikke alt for imponerende LG-mobil og skisserte i Moleskin-blokka mi.

tor-2b

Første konsert ut var Marky Ramone, som åpnet ballet på hovedscenen. Bandet kjørte på med energisk punk’ish rock som forsåvidt var Ramones-navnet verdig, og de klarte å få opp en ganske ok stemning på det foreløpig litt glisne publikumet. Men så dro bandet i gang en ikke imponerende cover av Creedense-låta «Have you ever seen the rain», og jeg tenkte at nå var det på tide med dagens første festivaløl.

tor-8

Jeg har aldri vært på denne festivalen før. Den foregår i Fredriksten festning fra 1600-tallet, og omgivelsene er rett og slett fenomenale. Rock mellom gamle festningsmurer føles liksom riktig på alle måter, og jeg rusla litt rundt og prøvde å skaffe meg en oversikt, noe som var ganske enkelt. I tillegg til den store hovedscenen (kalt «Fort West») var det satt opp et stort konserttelt («Tent Stage»), og på øverste punkt i festningsanlegget lå «Huth Stage», rimelig forblåst og med ikke plass til så mye publikum, men til gjengjeld med en fantastisk utsikt. Jeg kjøpte meg ei kul t-skjorte med Opeth-motiv i en av de mange salgsbodene, og rusla inn i teltscenen for å få med meg slutten på konserten til Bölzer fra Sveits. Man skulle tro at en duo på gitar og trommer ikke kan gjøre så mye ut av seg, men alle som kjenner til White Stripes vet at så ikke er tilfelle. Uten sammenligning forøvrig. Bölzer kjørte på med voldsom energi og lyd, men klarte vel ikke helt å fenge meg, og jeg var egentlig fornøyd med det lille jeg rakk å høre før de var ferdige.

tor-5

Klokka var nå halv seks og det var begynt å komme mye mer folk på festivalen, som alle så ut til å kose seg. På hovedscenene startet noen andre sveitsere opp. Eluveitie spiller vel det som kalles folk-metal, eller noe i den dur. Fele og fløyter (og så jeg ei harpe også der??) i metal kan sikkert funke det altså, men jeg ble ikke overbevist. Øl hjalp heller ikke. Publikum foran hovedscenen var entusiastiske, men jeg ruslet opp til presserommet for å lade mobilen min (noe jeg måtte gjøre ofte, og som fikk meg til å innse at det snart er på tide å kjøpe nytt batteri i mobilen, eventuelt skaffe meg ny mobil). Der traff jeg en av sjefene for MHN, og sammen gikk vi heller for å høre Entombed AD i teltet. Og det var helt andre boller. Jeg kjenner ikke så godt til hverken bandet eller dets historie, men konserten var grumsete og kraftfull, og gav meg i alle fall festivalens første «Hell, yeah!»-opplevelse.

tor-4

Etterpå bar det tilbake til hovedscenen igjen, der TNT satte i gang. TNT er jo legender i norsk populærmetal, og jeg har minner om dem helt tilbake til ungdomsskolen og albumet «Knights of the New Thunder» fra 1984. Bandet ble internasjonale stjerner med plata «Tell No Tales» i 1987, og med Tony Harnell på vokal og Ronni Le Tekrø på gitar som naturlige frontfigurer kjørte de på med den ene klassikeren etter den andre.

Tony slet med stemmen til å begynne med syns jeg, men kom seg etter hvert og jobbet hardt for å få opp stemningen blant et litt treigt publikum, Diesel Dahl gjorde jobben sin bak trommene, og det gjorde også de andre musikerne. Men jeg kunne ikke la vær å tenke på at uten Ronnies gitarferdigheter hadde TNT aldri blitt så store. Le Tekrø er rett og slett en gitargud, og satte egentlig de andre litt i skyggen, selv om også han hadde litt smårusk i maskineriet denne dagen. Hele publikum kom ikke ordentlig med før «Seven Seas», og når bandet dro i gang «10.000 Lovers» var både allsangen og stemningen som den skulle være.

tor-3c

Neste ut for min del var svenske Candlemass. Dette er doom metal som jeg liker det: tungt, episk og mektig. De starter ballet med «Bewitched» og røsker godt i det nesten fullstappede teltet med en konsert som dessverre ikke var lang nok før de avsluttet med mektige «Solitude». Uansett, de hadde gjort en fet spillejobb, og gitt meg festivalens første virkelig store musikalske opplevelse.

Når man er på en musikkfestival, ja uansett hvilken festival man er på egentlig, så er det én ting som er viktig: Gode sko! Det hadde ikke jeg. Noe som resulterte i en kronisk vond rygg som selv ikke bra musikk eller øl kunne kurere. Heldigvis hadde jeg presserommet å trekke meg regelmessig tilbake til, der jeg ikke bare kunne lade den pokkers mobilen og gå på et ordentlig toalett, men kunne sette meg ned og forsyne meg av snacks og drikke mens rygghvirvlene og beina fikk en velfortjent pause.

Neste band ut var Turbonegro, et band jeg aldri har sett live før. Jeg liker jo en del av låtene, og Knut Schreiner – alias Euroboy – er i likhet med Le Tekrø en mester på gitaren. Så dette så jeg fram til. Nå er jo Hank von Helvete ute av gruppa, men Tony Sylvester gjorde jobben som vokalist og outrert frontmann godt, selv om konserten som sådan var sånn passe. Hørte litt snakk blant folk om at dette ikke var noen god erstatning for headlinerne Blink-182, som av ukjent grunn hadde kansellert alle sine konserter i Skandinavia denne gangen. Men Turbonegro har jo en stor og dedikert fanskare, og selv om innfallene deres noen ganger blir vel teite, var stemningen upåklagelig.

Etter konserten tok jeg for første gang en tur opp til Huth-scenen, der Myrkur spilte. Dette er vel i utgangspunktet et «enkvinneprosjekt» av danske Amalie Bruun. Med fullt band på den lille scenen og med den fantastiske utsikten, lå alt til rette for stemningsfull black metal. Jeg hadde aldri hørt om bandet før, men ble anbefalt av flere å sjekke det ut. Men black metal er ikke min greie, og ble vel ikke helt overbevist av dette heller, selv om hun synger godt.

tor-6

Kvelden ble avsluttet med Rob Zombie på hovedscenen, en konsert som alle de andre anbefalte varmt. Flere av fotografene jeg ble kjent med hadde sett ham på tidligere konserter, og lovte meg et fett show. Og jeg ble ikke skuffet. Mannen har jo bikket femti år, men spratt rundt som en kåt ungfole med armer og hår og bein i alle retninger på den spesielle scenene som var rigget som tre platåer. Et forsøk på å få publikum til å crowdsurfe et par oppblåsbare «sexdukker» formet som aliens før han dro i gang «Everybody fucking in a UFO» mislyktes, da dukkene fort forsvant i mengden (noe mannen tok med humor og sa noe a la «What the hell, guys? Pass them along, don’t fuck them!»). Et meningsløst midtparti med en ikke veldig imponerende gitarsolo til tross, dette ble en musikalsk og visuell fest, der industriell metal pumpet utover et publikum som gikk bananas og gjorde det umulig å stå stille. Rob Zombie var torsdagens høydepunkt, uten tvil!

tor-7

Etterpå var det på tide å komme seg til huset jeg skulle bo i sammen med de andre, endelig ta en dusj, og få litt søvn for å lade opp til det som for meg skulle bli den beste konsertdagen. Mer om det i morgen.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: