Dette bildet er tatt hjemme i stua i Mosjøen, vinteren 1983. Tatt av min eldre bror som nylig hadde fått seg et speilreflekskamera. Selv om jeg hadde verdens beste foreldre, som var industriarbeidere og jobbet vettet av seg dag, kveld og natt for å forsørge oss tre unger, må jeg innrømme at de kanskje ikke var de beste rådgiverne når det gjaldt hårsveisen min. (At hårsveisen ikke ble så mye bedre da jeg var eldre og utenfor deres påvirkning er en annen historie…)

ego-vinteren1983

Jeg var fjorten år og gjør meg til på bildet mens jeg spiser formiddagsmat. Men inne i meg var jeg egentlig bare et svart hull. Seks på barneskolen hadde tatt fra meg selvtilliten, og halvveis inne i ungdomsskolen hadde jeg innsett at jeg ikke fikk den tilbake med det første. Jeg følte meg som et verdiløst null, og jeg hatet mitt eget speilbilde. Det eneste jeg visste jeg var ganske flink til var å tegne. Jeg var i alle fall flinkere enn de jeg kjente. Og jeg visste jeg hadde en livlig fantasi, en fantasi som jeg brukte for alt den var verdt for å føle at dagene var verdt å stå opp til.

Ja, jeg er en av de mange som ble mobbet på skolen som barn og ungdom. Mobbing er dessverre ganske vanlig, og har skjedd til alle tider. Og jeg er redd det vil fortsette til alle tider, til tross for politikere og læreres gode intensjoner om å få en slutt på det. Jeg er født i 1968, og gikk grunnskolen i årene 1975-1984 (for dere unge: I «gamle dager» startet vi på skolen da vi var 7 år, og gikk til sammen 9 år på barne- og ungdomstrinnet). Hvorfor det skjedde, hvorfor jeg ble mobbet, er det ikke så lett å svare på. Kanskje fordi jeg hadde et voldsomt temperament som barn, og det var gøy å se meg bli sint? Kanskje fordi jeg var klumsete, og aldri flink i hverken fotball eller annen sport? Kanskje fordi jeg var litt overvektig? Kanskje fordi jeg en periode brukte briller? (En periode på barneskolen gikk jeg med lapp over det ene øyet også på grunn av skjeling, liksom for å toppe det hele.) Kanskje fordi vi hadde dårlig råd, og jeg sjeldent hadde de tøffeste klærne (min mor var flink til å sy, så jeg hadde ofte hjemmesydde klær) eller ting som andre barn så på som en selvfølge? Kanskje fordi jeg hadde et hår som sjeldent så kult ut?

Hvem vet.

Hvorfor barn mobber er av og til vanskelig å forstå. Men ertingen, latteren, kallenavnene, slengbemerkningene, spydighetene, utfrysingen, slosskampene, og himlingen med øynene fikk meg til å trekke meg mer og mer inn i meg selv. Av og til var jeg med å mobbe andre, for i en stakket stund å slippe å føle jeg stod nederst på rangstigen. Noen ganger var jeg den som var størst i kjeften, for å få anerkjennelse. Og mange ganger var jeg en utagerende bajas, for å få de andre til å le med meg og ikke av meg. Jeg hadde et par gode venner på skolen som jeg den dag i dag er evig takknemlig for. Men som regel følte jeg meg veldig ensom, og holdt meg alene på rommet mitt eller på biblioteket, som en periode ble mitt andre hjem. Der flyktet jeg inn i fantasien, leste, tegnet, og skapte mine egne verdener.

Det før nevnte temperamentet gav meg melding med hjem tre ganger i løpet av første skoleår. Jeg husker godt hvor sint frøken var da hun holdt hånden min så hardt at den ble helt rød. Jeg husker godt læreren i sjette klasse som kalte meg en råtten potetsekk i klasserommet, til medelevenes fornøyelse (Men jeg husker også et par lærere jeg hadde som oppmuntret meg. Spesielt klassestyrerne i 4. klasse og 9.klasse, som var unge og kjempeflinke og som virkelig den enkelte av oss elever, inkludert meg). Jeg husker veldig godt noen av mine «klassekamerater» som aldri lot meg være i fred i friminuttene, og lærere som visste det men tilsynelatende aldri brydde seg. Jeg husker godt fortvilelsen og hatet mot enkelte av de som var verst. Ja jeg må innrømmet at hatet en periode på ungdomsskolen var så sterkt at den ødeleggelsen jeg ønsket over dem og livene deres ikke egner seg for offentliggjøring.

Den livlige fantasien min fikk meg på ungdomsskolen til å skrive lange og fargerike skolestiler som ofte ble lest opp i klassen, noe som gav meg noen glimt av selvtillit. I alle fall kreativt.

Men jeg kommer aldri til å glemme siste dag på ungdomsskolen, da jeg syklet hjem, pustet ut, og visste at det endelig var over. Og det var det. Jeg hadde begynt å trene litt, noe som gjorde at jeg gikk ned en del kilo, og på videregående fikk jeg nye folk og nye venner rundt meg. Selvtilliten min, ikke minst ovenfor jenter, var fortsatt elendig, og jeg hatet fortsatt speilbildet mitt. Men jeg følte meg ikke lenger som et null. Jeg prøvde å finne min egen stil, jeg prøvde å gå mine egne veier, og langsomt begynte jeg å få tro på meg selv igjen. Langsomt ble selvtilliten bedre. Dette fikk også betydning for kreativiteten og fantasien min, som på videregående blomstret som aldri før.

Man sier at oppveksten former et menneske, på godt og vondt. For min del var opplevelsene på barne- og ungdomsskolen med på å forme meg til det kreative mennesket jeg er i dag. At jeg følte meg ensom fikk meg til å søke inn i andre verdener, bedre enn den verden jeg levde i. Hadde jeg vært blant de kule, de populære, de som alltid ble invitert med på fester og i bursdagsselskaper og sånt, hadde jeg neppe utviklet den voldsomme fantasien og trangen til å utforske alt som var annerledes som jeg gjorde. Nå sier jeg selvsagt ikke at dette gjelder for alle. Det finnes mange kreative mennesker og kunstnere som både var populære og ellers hadde en fin barne- og ungdomstid.

Men for meg var det altså sånn at følelsen av ensomhet fikk meg til å sitte kveld etter kveld alene og tegne, skrive og skape mine egne verdener. Jeg utviklet en del interesser som virket sære for de andre, men som for meg var et uttrykk for kreativitet og skaperglede. Jeg satt alene på biblioteket i byen og leste bøker om vitenskap og astronomi. Jeg satt alene hjemme kveld etter kveld og lest science fiction og bøker som mine jevnaldrende hadde krepert av kjedsomhet av bare de hadde hørt titlene på. Hvorfor? Fordi alt dette viste meg en verden som var spennende og annerledes, langt borte fra kjipe opplevelser i skolegården. Fordi disse tingene var min måte å vise meg selv at jeg faktisk fikk til noe. At jeg kunne noe. At jeg kanskje ikke var et null allikevel.

Det høres kanskje veldig rart ut, men jeg er faktisk litt takknemlig for at ting var som de var uansett hvor vondt det var da det stod på. For meg er fortid fortid. Spist er spist. Jeg har uansett ingen kontakt med mobberne i dag, men jeg bærer faktisk ikke noe spesielt nag til dem heller. Jeg føler vel heller en slags medynk over dem, for at de måtte oppføre seg som de gjorde for å framheve seg selv. Eller kanskje jeg burde takke dem for at de viste meg at jeg ikke trengte å være avhengig av andres popularitet for å skape noe, finne på ting og utforske verden?

Så når jeg ser dette bildet, så blir jeg både trist og glad. Jeg skulle ønske jeg kunne reist tilbake i tid til den fjortenåringen som sitter der med melken sin og si til ham: «Dette kommer til å gå bra, Torbjørn. Mobbingen kommer til å ta slutt. Ja en dag kommer til og med jentene til å like deg, og du får fire vakre barn. Livet kommer til å bli ikke så verst allikevel, så hold ut noen år til.»

Det er i alle fall ofte slik jeg tenker nå jeg i dag ser barn gå alene og tydelig ikke har det bra, når jeg hører om barn og ungdom som mobbes, og når jeg leser om unge mennesker som prøver å ta livet sitt fordi de ikke orker mer: «Hold ut. Det ER noen som bryr seg. Og en dag skal du vise alle sammen hvem du er og hva du kan!»

I dag, som en godt voksen mann, tenker jeg fortsatt av og til på disse tingene. Med egne barn er det kanskje ikke til å unngå. Det jeg opplevde formet meg, men plager meg ikke lenger, og jeg har noen ganger lurt på hvordan ting hadde blitt om årene på skolen hadde vært annerledes.

Og speilbildet mitt, som jeg hatet på den tiden? Selvtilliten er i alle fall bedre i dag. Jeg nærmer meg 50, helsa er ikke så verst, og hver morgen, før jeg setter meg ned ved arbeidsbordet eller bak datamaskina for å skape noe nytt, kan jeg se meg selv i speilet og tenke: «Føkk it! Good enough!»

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: