fbpx

Det har vært litt stille her på Lienbloggen. Det er fordi det er sommer, og jeg har prioritert å være sammen med kjæresten og familien min, og konsentrert meg om jobben, som liksom aldri har sommerferie. Snart kaster jeg meg over juleheftet, og det vil ta mesteparten av tiden til langt uti september. I disse dager legger jeg siste hånden på en ny humorbok fra Kollektivet som kommer i salg til høsten en gang, en humorbok som primært handler om musikk. Og i den forbindelse har jeg tenkt litt på dette med min egen musikksmak. Spesielt når det kommer til metalmusikk.

Saken er den at jo eldre jeg blir, jo mer ekstremmetal liker jeg. Der mange av mine jevnaldrende kanskje tviholder på klassisk rock, «Radio Norge-musikk» og liknende, så faller jeg mer og mer for ulike typer ekstremmetal, spesielt death metal. Man skal ikke gå mange år tilbake før jeg ikke likte growling og liknende sangformer. I mange år var growlinga vi hører i andre halvdel av Ayreons «Cosmic Fusion» det eneste jeg syntes låt tøft.

Nå har jeg alltid brukt musikk veldig bevisst i livet mitt. Jeg bruker musikk når jeg jobber, når jeg slapper av eller når jeg skal bearbeide følelser. Ulike typer musikk gir meg ulike ting. Som jeg skriver i en tidligere bloggpost var det Symphony X og plata «V» som for alvor fikk meg til å oppdage en musikalsk verden jeg knapt hadde utforsket tidligere. En verden der sinne, sorg, frustrasjon og andre tradisjonelt negative følelser kunne bearbeides. Ja, kanskje renses og kastes bort.

Metalmusikken ble en kilde til katarsis for meg.

Det høres kanskje rart ut for de av dere som ikke liker metal. «Den er så aggressiv, så bråkete og så sint.» Ja, nettopp. Den kan være det. Men i tillegg oppdaget jeg at den faktisk kan være vakker. «Reverie/Harlequin Forest» er ei låt som både er aggressiv, mørk og vakker. Den gir meg gåsehud langt utover det rent musikalske. Den bjeffer ut all angst og forbitrelse som jeg måtte føle, driver meg igjennom en haug av følelser og etterlater meg lettet når den er ferdig.

Nå høres jeg muligens ut som en emo eller misforstått tenåring, men jeg mener det faktisk: Metalmusikken kan være mørk, men i det mørket finner jeg noen ganger det som er vakkert. Noe som renser bort det kjipe i meg og får meg til å puste igjen. Jeg tipper en eller annen musikkterapaut eller psykolog kan gi en forklaring på dette, det kan ikke jeg. Jeg bare opplever at den kan tale til meg når jeg trenger det som mest.

Noe av hardrocken kan også gjøre det. Men der for eksempel AC/DC’s «Back in Black» er en energibombe, musikk som kan piske meg igjennom husvasken, eller gjøre kilometrene bak rattet morsommere, så har den ikke samme effekt på meg som for eksempel «Kill The Cult» av Decapitated. Ei heidundrande låt så full av energi at jeg som regel har den (og resten av plata) på øret når jeg mobiliserer all energi for å løfte jern på treningsstudioet.

Noen ganger føler man at livet suger. Sånn er det bare. Ting virker kjipt uten at det trenger være noen spesiell grunn. Da setter jeg kanskje på Enslaved sin «Death in the Eyes of Dawn», ei låt som selv etter dusinvis av avspillinger de siste åra fortsatt gir meg gåsehud og etterlater meg i en litt bedre tilstand.

Okay, når du leser dette så høres det kanskje ut som jeg har problemer eller noe slikt som jeg trenger hjelp til. Nei, jeg kan berolige deg der. Jeg tipper jeg er som alle andre, en som opplever gleder og sorger gjennom livet. Men jeg er ikke den som gidder bære mørke følelser inne i meg uten å gjøre noe med dem. Jeg vil ha dem ut, og den beste måten for min del er å sette på metal.

I fjor vår gikk det forrige forholdet mitt rett vest. Som i alle samlivsbrudd ble drømmer og planer sønderknust sammen med både hjerte og følelser. Opplevelsen av å bli forlatt var som å bli dumpa rett i veikanten fra en bil i høy fart: ekstrem vond. Og blandet med alt det vonde ble jeg også sint. Et voldsom sinne rettet mot eksen, mot meg selv, mot alt og alle og livet selv. Så hva gjorde jeg for å få dette ut av systemet? En av de tingene jeg gjorde var å grave meg dypere ned i musikken.

Jeg lot musikken helbrede meg gjennom låter som skrek ut sinne og frustrasjon, hat og sorg, tragedie og fortvilelse. En av låtene som ble mye spilt var denne:

Flere av låten fra Cult of Lunas album «Mariner» var også til stor hjelp.

Katatonias «Viva Emptiness» er et obligatorisk album for alle som bærer på en sorg som står i fare for å tippe over i bitterhet. Åpningslåta alene vasker bitterheten bort bedre enn zalo vasker bort fett.

Og ikke minst Persefones «Core». Herlighet så ofte jeg spilte denne plata. Den har absolutt alle følelsene jeg måtte igjennom, fra åpningslåta «Goddess Wrath» med sin skrikende «I hate you», til de vakre og sobre tonene i «Ray of Hope». Jeg tror faktisk denne plata sparte meg for mange tusen kroner jeg ellers måtte ha brukt hos en terapaut for å få ut de samme følelsene. Resultatet ble i alle fall vakkert.

Nå er jo metalmusikken selvsagt ikke bare terapi for meg. Jeg elsker også energien, stemningen, riffene og kraften i musikken som den er. Jeg ser på meg som relativt allsidig musikalsk, og er selvsagt også glad i annen type musikk, inkludert både pop, elektronika, klassisk, blues og andre ting. Til og med noe jazz. Men rock og metal vil alltid være det som er mitt hjerte nærmest.

Hva andre på min alder foretrekker bryr jeg meg ikke om. Jeg foretrekker fortsatt en god rocke- eller metalkonsert der jeg både kan drikke øl og digge heftige gitarriff sammen med andre.

 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: