fbpx

Det er sommer, og enten sola skinner eller regnet høljer ned er mange av dere kanskje opptatt med reising og fritid med venner og familie. Det er jeg også. Derfor litt stille fra denne kanten. Og ja, fordi jeg har jobbet endel også da, selvsagt. Jobben med Kollektivet går året rundt, og selv om jeg styrer arbeidsdagen selv så styres jeg også av frister for levering, og må tilpasse dagene, månedene og året etter det. Men jeg klager ikke, jeg føler meg priviligert som kan gjøre det jeg gjør.

Men innimellom tar jeg meg selvsagt litt fri, spesielt nå om sommeren, og i forrige uke var jeg og kjæresten min på Østlandet ei uke, og fikk blant annet med oss onsdag ettermiddag og kveld på Tons of Rock i Halden. Jeg var på hele festivalen for første gang i fjor, noe du kan lese om blant annet her. I år ble det bare én dag, men bortsett fra dårlig vær var det en kjekk opplevelse.

Da vi kom var Exodus godt i gang på hovedscenen, men disse fikk vi ikke med oss. Jeg ville opp og hilse på venner og kjente i presserommet først. Så vi kom litt forsinket til Gaahls Wyrd, som spilte i teltet. Vi kom mens de var godt i gang, og Kristian «Gaahl» Espedal vandret korrekt liksminket og selvsikker mellom resten av bandet og brølte ut tekstene sine som bare Gaahl kan.

Bandet spilte bra, og selv om jeg ikke hører mye på sjangere syns jeg noen av låtene er såpass fete at jeg merket det rykket litt i headbangerrefleksene mine. Akkurat på dette tidspunktet var alle sluser i himmelen åpne, og teltet de spilte i full av folk. Noen søkte sikkert bare ly for regnet, og da det avtok gikk de. Men for blodfansen og mange av oss andre var det absolutt en god konsert.

Jeg kjørte bil denne gangen, og savnet øl. Kjæresten min drakk øl. Jeg drakk en cola. Cola på metalkonsert er liksom ikke det samme, så da konserten var over lusket jeg litt slukøret ut og lurte på åssen dette skulle gå. Ikke at man må ha promille for å høre musikk altså, for alle del. Det var bare veldig uvant.

Arch Enemy er et band jeg ikke er noen stor fan av. Joda, vokalisten Alissa White-Gluz har en fantastisk rå stemme, og hun jobbet godt på scenen der hun hoppet rundt, fikk publikum med i veiving med armer, klapping og slike ting som ellers gjør store konserter morsomme. Men det er noe med den typen death metal de spiller jeg sliter litt med. Er den for melodiøs, for enkel, for … kommers? Jeg aner ikke. Tro meg, jeg har virkelig prøvd å like dem, men jeg faller hele tiden av lasset, og selv om konserten de holdt denne kvelden sikkert var bra sånt rent objektivt, klarte de ikke rive meg med. Men litt gøy var det jo. Det er nesten alltid gøy å oppleve konserter som dette, selv om musikken ikke treffer like godt. Hauger av mennesker som lar seg bevege synkront til musikk er alltid et fascinerende skue.

Noe helt annet var det med Wardruna i teltet etterpå. Jeg har aldri opplevd dem live før, og vi begge gledet oss til dette. Vi ble ikke skuffet. Dette var majestetisk, suggerende og imponerende, godt hjulpet av den dunkle og til tider sparsommelige lyssettingen som for enhver fotograf er en utfordring, ikke bare for en amatør som meg.

Fra åpningen grep musikken meg. Det er noe rotekte ved den, noe som appellerer til et urinstinkt i oss. Paganistisk ja, men drit i det. Musikken har en urkraft som river deg med dersom du lar den, og det er en mektig opplevelse. Der og da savnet jeg ikke øl i det hele tatt, selv om jeg drakk en Hansa Zero. Da de avsluttet med «Helvegen» stod armhåra mine rett ut. Bravo.

Det var surt og kaldt, og vi bestemte oss for å få med oss Ozzy Osbourne på hovedscen som siste konsert før vi dro. Ozzy har jeg sett live en gang før, i Bergen for noen år siden. Det var en knallbra konsert, og jeg forventet det samme denne gangen.

Ble jeg skuffet? Både ja og nei.

Ozzy er på en avskjedsturné. Vi vet jo alle at dette sannsynligvis bare er en gimmick. Avskjedsturneer har vi opplevd fra andre band gang på gang før, så jeg tipper han dukker opp igjen. Ikke noe kan knekke Ozzy. Man sier at når han en gang dauer må kroppen sikkert behandles som giftig avfall, for det er ikke lite kjemikalier og anna dritt han har stappet i seg opp igjennom åra. Men han holder på fortsatt. Etter en pompøs intro subber han inn på scenen som han pleier, og drar showet i gang med «Bark at The Moon». Stemmen er forferdelig. Jeg tror ikke han treffer tonen én eneste gang på denne sangen. Men det er Ozzy. Det blir litt bedre etter hvert, men akkurat det er ikke viktig. Det er jo Ozzy, for pokker. The Prince of Darkn… Nei, vent. Ikke Darkness. The Prince of Cozyness. Han er som en gammel venn som alltid har vært der. Han er trivelig. Morsom. Ja, jeg vil bruke et ord som «søt». Han er den gamle bestefaren vi alle liker. Og med det fete lysshowet de kjørte i tillegg skulle alt ligge til rette for en perfekt konsert.

Mitt hovedproblem med denne konserten er todelt. For det første: Gamle Ozzy er ikke hva han en gang var, og forsvinner fra scenen i en lang periode midt i showet. For å hvile. For å restituere seg. Joda, jeg skjønner ham. Jeg holder det ikke mot ham. Men jeg får en følelse av å bli litt snytt allikevel. Jeg vil se Ozzy. Snøvlende, morsom, sjarmerende. Jeg vil høre så mye så mulig av musikken hans. Ikke bare uendelige og kjedelige trommesoloer og uendelig gitaronani uten utløsning mens sjefen sjøl tar seg en nødvendig te-pause backstage.

Og her er vi inne på mitt andre hovedproblem. Musikerne på scenen er fra øverste hylle. Alle sammen. De er dritgode. De kan det de gjør til fingerspissene. Inkludert gitaristen Zakk Wylde. Han er et råskinn. Men det blir for mye. Sorry, det blir for mye. Jeg vet ikke om det har noe med lydmiksen å gjøre, men jeg syns Wyldes gitar ble alt for dominerende til tider. Hadde han begrenset onanien hadde det blitt mye bedre. Jeg er glad i elgitar, og lar meg imponere av ferdigheter på den, men til tider fikk jeg en flashback til Yngwie Malmsteens show på Skogsröjet i Sverige i fjor. Jeg vil høre fete låter, ikke uendelige gitarsoloer!

Nåja. Jeg er sikkert blitt en gammel grinebiter, men misforstå meg ikke. Jeg koste meg stort sett, selv om både jeg og dama frøs mot slutten. Jeg er glad jeg opplevde Ozzy igjen. Ozzy er … Ozzy. Jeg har elsket stemmen hans siden jeg hørte Black Sabbath i ung alder, og jeg vil digge ham til han endelig sjekker ut. Men da «Mama I’m Coming Home» tonet ut fant vi ut at vi også burde kommes oss hjem.

På veien dit, dvs til hotellet rett over grensa, fikk vi litt … eh, trøbbel med bilen. Men det en en helt annen historie som jeg faktisk har tegnet om, og som du kan lese i Kollektivet nummer 5, som er i salg 13.august.

 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: