fbpx

Klar for en ny runde med musikk jeg har oppdaget og liker. Musikk både til arbeid og kos. Denne gangen er det ikke metal i det hele tatt, men adskillig roligere utgivelser. Velbekomme.

The Black Noodle Project: «Divided We Fall» (2017)

Bak det pussige navnet finner vi en fransk gjeng fra Paris som lager stemningsfull rock der Pink Floyd er en naturlig referanse, uten at det blir noen form for kopiering eller etteraping av den grunn. «Post-Prog» kaller bandet selv musikken, som er ekstremt stemningsfull. Jeg liker spesielt gitararbeidet, som til tider er full av sjel. Bare hør de to første låtene her, og du blir muligens like solgt som meg. Kun to av låtene har vokal, og det er forsåvidt greit. Dette er musikk å høre like før du legger deg.

 

Brother Ape: «Karma» (2017)

Dette svenske progbandet ble jeg kjent med for flere år siden da jeg hørte plata «Shangri-La» fra 2006, og siden har jeg vært veldig glad i alle utgivelsene de har kommet med. Bandet har en helt egen sound, spesielt karakterisert ved den klare stemmen til vokalisten, og dette soundet finner vi igjen også her i åtte svært velkomponerte låter som blander både rock og jazz med en utsøkt instrumentering. Dette er progmusikk jeg blir glad av å høre på.

 

This Winter Machine: «The Man Who Never Was» (2017)

Dette er et ganske ferskt britisk progband som har fått mye ros for dette som er deres debutplate. Dette er også svært stemningsfull progrock, og der jeg spesielt liker stemmen til vokalisten. Den har en sårhet og sjel i seg som griper tak i meg med det samme. Legg til en del veldig gode komposisjoner og melodilinjer, og du har musikk som jeg gladelig lar meg synker ned i og drive bort av.

 

Lonely Robot: «The Big Dream» (2017)

Apropos stemningsfull vokal, John Mitchell har en stemme som er lett gjenkjennelig. Mannen er en såkalt multiinstrumentalist som har vært med i en rekke andre band (blant annet Frost* og It Bites), men som kaller seg Lonely Robot når han går solo. Han er svært dyktig, spesielt på gitar, og det fungerer utmerket på denne plata som musikalsk både er cinematisk og preget av utsøkt håndtverk. Plata krever noen gjennomlyttinger før man trenger ned gjennom alle lagene som finnes, men til gjengjeld får man så mye igjen. Denne har gått på repeat hos meg mange ganger. Sjekk også ut førsteplata «Please Come Home», som faktisk er et hakk bedre.

 

Steven Wilson: «To The Bone» (2017)

Det er litt vanskelig å skrive dette uten å falle helt ned i fanboy-modus. Denne mannen burde ikke trenge noen presentasjon, det er jo Steven fucking Wilson, for søren! En produktiv og genial multiinstrumentalist, vokalist og låtskriver kjent blant annet gjennom bandet Porcupine Tree, og som produsent for en rekke andre artister, inkludert norske Anja Garbarek og svenske Opeth. Liker du Steven Wilson, liker du denne plata. Sånn er det bare. Tredjelåta, «Pariah», som han gjør sammen med Ninet Tayeb, er alene verdt hele plata. Og ja, sjekk også «Hand Cannot Erase» fra et par år tilbake. Den plata er et rent mesterverk.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: