fbpx

Romanforfattere jeg kjenner leser mange bøker. Filmskaper ser masse film. Animatører ser masse animasjon, musikere hører på mye musikk, og så videre. Så følgelig leser en tegneserieskaper mange tegneserier, ikke sant?

Faktum er at jeg som tegneserieskaper leser veldig lite tegneserier.

Det vil si, jeg leste uhorvelig mye før, og bokhyllene mine bærer preg av det. Jeg har fortsatt mange serier jeg enda ikke har rukket å lese. Allikevel så er det alt for sjeldent jeg setter meg ned med en tegneserie i dag. Hvorfor?

At jeg leser svært lite stripeserier har jeg en slags forklaring på. Jeg er nemlig livredd for å kopiere andres ideer. Jeg har et par moderne serier jeg følger med på sånn noen lunde regelmessig, og av og til vender jeg tilbake til gamle mestre i stripeformatet som Bill Watterson, Dik Brown, Charles M. Schulz, Mort Walker (ja, en gang i tiden var Billy faktisk en god serie), Berke Breathed, og så videre. Men ellers holder jeg meg i stor grad unna.

Å være original i stripemediet er krevende, og det er alt for lett å gjenbruke gamle vitser. Jeg har flere ganger i ettertid oppdaget at jeg har laget striper med poenger som jeg selv eller andre har gjort før meg, og jeg har også sett at adskillig mer populære serier enn Kollektivet bruker poenger jeg mener jeg fant på først. Eller gjenbruker ideer de selv har brukt tidligere.

Dette er muligens ikke til å unngå. Jeg så en gang en musikkdokumentar om plagiat, der det ble påstått at opp igjennom musikkhistorien er så og si alle tonekombinasjoner og harmonier brukt, så å finne på noe helt nytt og originalt er veldig vanskelig. Kanskje umulig. Jeg tror ikke det samme gjelder for tegneserier, for en serie som Kollektivet handler om livet, og livet er som vi vet en uendelighet av muligheter. Allikevel, vi som jobber med dette formatet gjenbruker egne og andres ideer stadig vekk.

Jeg for min del innrømmer glatt at det handler om mangel på både originalitet og genialitet. Selv etter snart to tiår i faget ser jeg på meg selv som en amatør, og at jeg kan bruke gamle vitser og poenger som andre har brukt før skjer oftere enn jeg liker. Jeg ser at også andre stripetegnere gjør det, tegnere som anses som brilliante i faget. Kanskje ekte originalitet er sjeldnere enn vi tror?

Eller er det sånn at den genuine originalitet ikke er så nøye, så lenge man lager ei stripe som får leseren til å le?

Pondus er en av seriene jeg leser regelmessig, rett og slett fordi den fortsatt er veldig morsom. Frode Øverli har en fantastisk strek og som regel en perfekt timing og dramaturgi i stripene sine, men selve ideene hans er ofte ideer jeg har sett før. Så Øverli er hverken genial eller spesielt original. I Norge er Lars Lauvik og Mads Eriksen kanskje de eneste jeg tror beveger seg inn på det geniale området når vi snakker om kommersielle stripeserier (selv om Eriksen dessverre har gitt seg nå).

Alle interne popkulturelle referanser til tross, Eriksen klarte å utnytte stripeformatet maksimalt for å oppnå et humoristisk poeng, og Lauvik til tider surrealistiske timing er det få andre som matcher. Men også disse to kopierer av og til tidligere mestere.

Så dette med å kopiere andre er noe jeg vet jeg gjør. Men jeg liker det ikke, og derfor leser jeg altså lite stripeserier.

Men så har vi andre tegneserier da. Serieblader, serieromaner og så videre. Hvorfor leser jeg så lite av dem i dag? Her er jeg svar skyldig. Jeg har jo tenkt at det er fordi jeg er sliten og lei. Etter en lang dag over tegnebordet frister det ikke så veldig å finne fram en tegneserie fra bokhylla. Da er det lettere å slenge seg i sofaen og se en film eller en tv-serie. Eller henge foran YouTube eller et annet sted på nettet der jeg kan tømme hodet. Det plager meg egentlig litt, for burde ikke jeg av alle, som tross alt lever av å lage tegneserier, lese så mye som mulig for å holde meg oppdatert og lære nye ferdigheter? Jovisst, og jeg skammer meg litt.

Nå skal det sies at dette henger litt sammen med at jeg generelt leser for lite. Skjermbasert tidtrøyte er enklere. Å lese krever konsentrasjon på en annen måte enn det å la skjermen fóre meg med underholdning. Jeg har selvsagt forsøkt å bortforklare det med at det er noe med tiden vi lever i, at vi er blitt så vant med sosiale medier, fragmentert informasjon og skjermbasert underholdning at alt som heter konsentrasjon er på vikende front. Men jeg vokste opp som en lesehest, var en lesehest også da jeg ble voksen, og vil gjerne dra det dyret ut av stallen igjen så fort som mulig.

Jeg må bare binge den nye Netflix-serien først…

(Tegningene her er uhemmet stjålet fra nettet uten å be opphavsmennene om lov først, fordi jeg av og til tror på tilgivelse heller enn tillatelse. Men de er selvsagt Copyright © henholdsvis Bill Watterson, Frode Øverli, Mads Eriksen og Lars Lauvik.)

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: