Da jeg som ung mann (ja, det er lenge siden) leste Horst Schröders bok «Fremtiden i serieruter» ble jeg oppmerksom på den franske kunstneren Philippe Druillet. Omtalen og illustrasjonseksemplene i boken fikk meg til å falle pladask. I årene etter har jeg skaffet meg et knippe av seriene hans i engelsk utgave, og fremdeles drar jeg dem av og til fram og lar meg inspirere av universene han skapte.

Druillet er en av pionerene innen franske science fiction-tegneserier. Sammen med blant annet den mer berømte serieskaperen Jean Giraud (Moebius) grunnla han i 1975 tegneserieforlaget Les Humanoïdes Associés og tegneseriebladet Métal Hurlant (forløperen til det amerikanske Heavy Metal).

Han har nesten alltid jobbet i skjæringspunktet mellom science fiction, fantasy, og horror, med historier preget av en urovekkende stemning med sterke følelser og voldsomme utbrudd, død og lidenskap. Galskapen ligger hele tiden som en understrøm i både tegninger og historie. Man kan kanskje sammenligne ham litt med sveitseren H.R.Giger, som også opererer innen det mørke og urovekkende i kunsten sin. Men der Giger kan være for mørk, har Druillet også elementer av humor som gir meg det pusterommet jeg trenger.

Tegninger er svært intrikate, inspirert av både art nouveau og gotikken, og å komme seg igjennom en serie tegnet av ham kan nok være en prøvelse. Detaljene er overveldende, og istedenfor tradisjonelle serieruter benytter han seg like gjerne – eller helst – av voldsomme tablåer over hele siden, eller hele oppslaget, med former og mønster som vikler seg inn i hverandre. Det er ikke uten grunn at han ble kalt «romarkitekten» («the space architect»). Noen vil kanskje påpeke hans manglende vilje (eller evne) til å tegne ordentlige mennesker. De er ofte deformerte, uproporsjonerte og klumpete. Ja, de er stiliserte og karikerte, men satt sammen med alt rundt fungerer det utmerket, og underbygger egentlig bare galskapen og vanviddet i det hele.

Et av hans hovedverk er seriene om den flamboyante Lone Sloane. Figuren dukket først opp i 1966, og jeg ble kjent med ham gjennom historiene samlet i mesterverket «Les six voyages de Lone Sloane» fra 1972, og ikke minst «Délirius» fra året etter der manus var skrevet av Jaques Lob. Lone Sloane er en plaget sjel som kastes inn i en annen dimensjon der mektige intergalaktiske krefter sloss om makten. Store roboter, rompirater og interdimensjonale guder á la dem man finner i universet til H.P.Lovecraft (en av Druillets favorittforfattere og inspirasjonskilder) gjør serien til et visuelt fyrverkeri – om man klarer å komme seg igjennom selve historien. For det er ingen tvil om at å lese Druillets serier kan være litt av en utfordring.

Nå driver Druillet ikke bare med tegneserier. Han jobber like mye med både malerier, illustrasjoner, filmdesign, platecover og skulptur. Du kan sjekke ut nettsidene hans her og se selv.

Et høydepunkt for meg personlig i forhold til Druillet var da jeg under et besøk på tegneseriemuseet i Brussel fikk studere en av originaltegningene hans på nært hold i 2011.

(Denne teksten er en bearbeidet versjon av en tekst skrevet for Kollektivet.no i 2011.)

 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: